Når Efraim talte, ble det skjelving; han var opphøyd i Israel. Men han pådro seg skyld ved Baal og døde.
Og nå fortsetter de å synde; de lager seg støpte bilder av sølvet sitt, avguder etter sin egen forstand, alt sammen et verk av håndverkere. Til dem sier de: «Mennesker som ofrer, kysser kalver!»
Derfor skal de bli som en morgensky, lik dugg som tidlig svinner bort, lik agner som virvles bort fra treskeplassen, og som røyk fra en ljore.
Men jeg er Herren din Gud fra Egypts land. Noen annen gud enn meg kjenner du ikke, og det finnes ingen frelser uten meg.
Jeg kjente deg i ørkenen, i tørstens land.
Da de fikk beite, ble de mette; de ble mette, og hjertet deres ble hovmodig; derfor glemte de meg.
Da ble jeg som en løve mot dem; som en leopard lurer jeg ved veien.
Jeg vil møte dem som en bjørn som er fratatt ungene sine, og rive opp deres hjertes hylster. Der vil jeg fortære dem som en løve; markens ville dyr skal sønderrive dem.
Det har ødelagt deg, Israel, at du er imot meg, din hjelp.
Hvor er da din konge, så han kan frelse deg i alle dine byer, og dine dommere, som du sa: «Gi meg en konge og fyrster»?
Jeg gir deg en konge i min vrede, og tar ham bort i min harme.
Efraims misgjerning er bundet sammen, hans synd er gjemt.
Veer som hos en fødende kvinne skal komme over ham. Han er en uforstandig sønn; for når tiden er inne, kommer han ikke fram i modermunnen.
Fra dødsrikets vold vil jeg fri dem ut, fra døden vil jeg løse dem ut. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott? Anger er skjult for mine øyne.
For selv om han bærer frukt blant brødre, skal en østenvind komme, en Herrens vind som stiger opp fra ørkenen. Da skal hans kilde tørke ut og hans brønn tørke inn. Han skal plyndre skattkammeret for alle kostbare ting.