Da samlet Salomo Israels eldste og alle stammehøvdingene, overhodene for fedrenehusene til Israels barn, til kong Salomo i Jerusalem for å føre Herrens paktsark opp fra Davidsbyen, det er Sion.
Og alle Israels menn samlet seg hos kong Salomo i måneden etanim, under høytiden, det er den sjuende måneden.
Da alle Israels eldste var kommet, løftet prestene arken.
Og de bar opp Herrens ark og møteteltet og alle de hellige kar som var i teltet; prestene og levittene bar dem opp.
Og kong Salomo og hele Israels menighet, som hadde samlet seg hos ham, sto sammen med ham foran arken og ofret småfe og storfe i slik mengde at de ikke kunne telles eller regnes.
Så førte prestene Herrens paktsark til dens plass, til husets innerste helligdom, til Det aller helligste, inn under kjerubenes vinger.
For kjerubene bredte ut vingene over stedet der arken stod, og kjerubene dekket over arken og bærestengene dens ovenfra.
Stengene var så lange at endene på dem kunne ses fra Det hellige foran det innerste rommet, men de kunne ikke ses utenfra. Og der har de vært til denne dag.
Det var ikke noe i arken uten de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, da Herren sluttet pakt med Israels barn da de dro ut av Egypts land.
Og det skjedde, da prestene gikk ut av helligdommen, at skyen fylte Herrens hus.
Og prestene kunne ikke bli stående for å gjøre tjeneste på grunn av skyen; for Herrens herlighet fylte Herrens hus.
Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet.
Bygget har jeg et opphøyd hus til bolig for deg, et fast sted der du kan bo til evig tid.
Så vendte kongen ansiktet sitt og velsignet hele Israels menighet, mens hele Israels menighet sto.
Han sa: Lovet være Herren, Israels Gud, som med sin munn talte til David, min far, og med sin hånd har oppfylt det, idet han sa:
Fra den dagen jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt noen by blant alle Israels stammer for at et hus skulle bygges der mitt navn skulle være. Men jeg utvalgte David til å herske over mitt folk Israel.
Og min far David hadde i sitt hjerte å bygge et hus for Herrens, Israels Guds navn.
Men Herren sa til David, min far: Fordi det var i ditt hjerte å bygge et hus for mitt navn, gjorde du vel, for det var i ditt hjerte.
Men du skal ikke bygge huset; din sønn, som utgår fra dine lender, han skal bygge huset for mitt navn.
Og Herren har oppfylt sitt ord som han talte. Jeg har trådt i min far Davids sted og tatt sete på Israels trone, slik Herren sa, og jeg har bygd huset for Herrens, Israels Guds navn.
Og der har jeg gjort i stand et sted for arken, hvor Herrens pakt er, den pakt han sluttet med våre fedre da han førte dem ut av Egypts land.
Så sto Salomo foran Herrens alter, rett overfor hele Israels forsamling, og bredte ut sine hender mot himmelen.
Og han sa: Herre, Israels Gud! Det er ingen Gud som du, verken i himmelen der oppe eller på jorden her nede, du som holder pakten og miskunnen mot dine tjenere som vandrer for ditt åsyn med hele sitt hjerte.
Du som har holdt det du lovte din tjener David, min far; du talte med din munn, og med din hånd har du oppfylt det, slik det er i dag.
Og nå, Herre, Israels Gud, hold det du lovte din tjener David, min far, da du sa: «Det skal aldri mangle deg en mann som sitter på Israels trone for mitt ansikt, så sant dine sønner vokter sin vei og vandrer for mitt ansikt, slik du har vandret for mitt ansikt.»
Og nå, Israels Gud, la nå ditt ord bli stadfestet, det som du talte til din tjener David, min far.
Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himlene og himlenes himler kan ikke romme deg, hvor mye mindre da dette huset som jeg har bygget!
Men vend deg til din tjeners bønn og hans bønn om nåde, Herre min Gud, så du hører det ropet og den bønnen som din tjener ber for ditt åsyn i dag,
så dine øyne må være åpne mot dette huset natt og dag, mot det stedet som du har sagt: Mitt navn skal være der, så du hører den bønnen som din tjener ber, vendt mot dette stedet.
Og hør på din tjeners og ditt folk Israels påkalling, som de ber vendt mot dette stedet. Hør i himmelen, på det stedet der du bor; hør og tilgi.
Når en mann synder mot sin neste, og han blir pålagt en ed som han skal sverge, og han så kommer og avlegger eden foran ditt alter i dette huset,
så må du høre i himmelen og gripe inn og dømme dine tjenere, så du dømmer den skyldige skyldig og lar hans ferd komme over hans hode, og frikjenner den rettferdige og gir ham etter hans rettferdighet.
Når ditt folk Israel blir slått av fienden fordi de synder mot deg, og de vender om til deg og bekjenner ditt navn, og ber og bønnfaller deg i dette huset,
da vil du høre i himmelen og tilgi ditt folk Israels synd og føre dem tilbake til det landet du ga deres fedre.
Når himmelen lukkes så det ikke faller regn fordi de har syndet mot deg, og de så ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner ditt navn og vender om fra sin synd fordi du ydmyker dem.
Så hør du i himmelen og tilgi dine tjeneres og ditt folk Israels synd, når du lærer dem den gode veien de skal gå; og gi regn over ditt land, som du har gitt ditt folk til arv.
Når det kommer hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer kornbrann og rust, gresshopper og gnagere; når hans fiende beleirer ham i hans eget land, ved hans porter – enhver plage, enhver sykdom –
enhver bønn, enhver bønnfallelse som måtte komme fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner plagen i sitt eget hjerte og breder ut sine hender mot dette huset,
så hør i himmelen, på stedet der du bor, og tilgi og grip inn og gi hver mann etter alle hans veier, du som kjenner hans hjerte – for du alene kjenner hjertet til alle menneskenes barn,
så de må frykte deg alle de dager de lever på den jorden du ga våre fedre.
Også den fremmede, som ikke er av ditt folk Israel, men kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld.
For de skal høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm – når han kommer og ber mot dette huset,
så hør du i himmelen, på ditt faste bosted, og gjør alt det den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk kan kjenne ditt navn og frykte deg, slik som ditt folk Israel, og vite at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.
Når ditt folk drar ut i krig mot sin fiende på den veien du sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for ditt navn,
så skal du i himmelen høre deres bønn og deres rop om nåde, og skaffe dem deres rett.
Når de synder mot deg – for det er ikke noe menneske som ikke synder – og du blir vred på dem og overgir dem til fienden, og de som tar dem til fange, fører dem bort til fiendens land, fjernt eller nær,
og de så tar det til hjertet i det landet der de ble ført i fangenskap, og de vender om og bønnfaller deg om nåde i landet til dem som holder dem fanget, og sier: «Vi har syndet, vi har handlet ille, vi har vært ugudelige!»
Og de vender om til deg av hele sitt hjerte og av hele sin sjel i sine fienders land, hos dem som tok dem til fange, og de ber til deg, vendt mot sitt land, som du ga deres fedre, mot byen som du har utvalgt, og mot huset som jeg har bygget for ditt navn,
da skal du i himmelen, på stedet der du bor, høre deres bønn og deres rop om nåde, og skaffe dem deres rett.
Og tilgi ditt folk som har syndet mot deg, og alle deres overtredelser som de har begått mot deg. La dem finne barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de forbarmer seg over dem.
For de er ditt folk og din arv, som du førte ut av Egypt, midt ut av jernovnen.
La dine øyne være åpne for din tjeners bønn om nåde og for ditt folk Israels bønn om nåde, så du hører på dem hver gang de roper til deg.
For du har skilt dem ut til deg som din arv fra alle jordens folk, slik du talte ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypt, Herre Gud.
Da Salomo hadde fullført hele denne bønnen og påkallingen til Herren, reiste han seg opp fra plassen foran Herrens alter, der han hadde knelt på sine knær med hendene utbredt mot himmelen.
Så trådte han fram og velsignet hele Israels menighet med høy røst og sa:
Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel ro, slik han talte. Ikke ett ord har falt til jorden av alle hans gode ord, som han talte ved sin tjener Moses.
Må Herren vår Gud være med oss, slik han var med våre fedre. Må han ikke forlate oss og ikke forstøte oss,
måtte han bøye vårt hjerte til seg, så vi vandrer på alle hans veier og holder hans bud, hans forskrifter og hans lover, som han befalte våre fedre.
Måtte disse mine ord, som jeg har tryglet om for Herrens åsyn, være nær Herren vår Gud dag og natt, så han skaffer sin tjener rett og sitt folk Israel rett, etter som hver dag krever.
For at alle jordens folk skal kjenne at Herren er Gud, han og ingen annen.
Og la deres hjerte være helt med Herren vår Gud, så dere vandrer i hans forskrifter og holder hans bud, slik som i dag.
Og kongen og hele Israel med ham ofret slaktoffer for Herrens åsyn.
Salomo ofret fredsofferet som han bar fram for Herren: tjueto tusen storfe og hundre og tjue tusen småfe. Slik innviet kongen og alle Israels barn Herrens hus.
På den dagen helliget kongen den midtre delen av forgården som var foran Herrens hus; for der bar han fram brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofrene, ettersom bronsealteret som sto for Herrens åsyn, var for lite til å romme brennofferet, grødeofferet og fettstykkene av fredsofrene.
På den tid feiret Salomo høytiden, og hele Israel med ham, en stor forsamling fra Lebo-Hamat til Egypterbekken, for Herren vår Guds åsyn i sju dager og enda sju dager – fjorten dager i alt.
På den åttende dagen lot han folket dra. De velsignet kongen og dro hjem til sine telt, glade og vel til mote over alt det gode Herren hadde gjort for sin tjener David og for sitt folk Israel.