For alt dette la jeg meg på hjertet for å utgrunne alt dette: at de rettferdige og de vise og deres gjerninger er i Guds hånd. Enten det er kjærlighet eller hat, vet mennesket ikke; alt ligger foran dem.
Alt er likt for alle. Én og samme skjebne rammer den rettferdige og den ugudelige, den gode og den rene og den urene, den som ofrer og den som ikke ofrer. Det går den gode som synderen, den som sverger, som den som frykter en ed.
Dette er det onde ved alt som skjer under solen, at én og samme skjebne rammer alle. Også menneskenes hjerte er fullt av ondskap, og dårskap er i deres hjerte så lenge de lever, og etterpå bærer det til de døde.
For den som er knyttet til alle de levende, er det håp; for en levende hund er bedre enn en død løve.
For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ingenting, og de har ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt.
Både deres kjærlighet, deres hat og deres misunnelse er for lengst gått tapt, og de har for evig ingen del mer i alt som gjøres under solen.
Gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med et glad hjerte, for Gud har allerede funnet behag i dine gjerninger.
La dine klær alltid være hvite, og la ikke olje mangle på ditt hode.
Nyt livet med den konen du elsker, alle dagene i ditt forgjengelige liv, som han har gitt deg under solen – alle dine forgjengelige dager. For dette er din del i livet og i ditt strev som du strever med under solen.
Alt det din hånd finner å gjøre, gjør det med din kraft; for i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller plan eller kunnskap eller visdom.
Jeg vendte meg og så under solen: Løpet er ikke for de raske, og krigen ikke for de tapre; heller ikke brød for de vise, eller rikdom for de forstandige, eller gunst for de kyndige. For tid og tilfelle rammer dem alle.
For mennesket kjenner heller ikke sin tid. Som fiskene som fanges i et ondt garn, og som fuglene som fanges i snaren, slik blir menneskenes barn snaret i en ond tid når den brått faller over dem.
Også dette så jeg som visdom under solen, og stor syntes den meg.
Det var en liten by med få folk i den. En stor konge kom mot den, omringet den og bygde store voller mot den.
Men det fantes en fattig, vis mann i den, og han berget byen med sin visdom; men ingen husket den fattige mannen.
Da sa jeg: Visdom er bedre enn styrke, men den fattiges visdom er foraktet, og hans ord blir ikke hørt.
Vismenns ord som høres i ro, er bedre enn ropet fra en hersker blant dårene.
Visdom er bedre enn krigsvåpen, men én synder ødelegger mye godt.