Og Moses gikk og talte disse ordene til hele Israel.
Han sa til dem: Jeg er i dag hundre og tjue år gammel. Jeg kan ikke lenger gå ut og inn, og Herren har sagt til meg: Du skal ikke gå over denne Jordan.
Herren din Gud, han går over foran deg; han vil utrydde disse folkeslagene foran deg, så du kan ta landet deres i eie. Josva, han skal gå over foran deg, slik Herren har sagt.
Og Herren skal gjøre med dem som han gjorde med Sihon og Og, amorittenes konger, og med deres land, da han utryddet dem.
Og Herren skal gi dem i deres makt, og dere skal gjøre med dem etter hele det budet jeg har befalt dere.
Vær sterke og modige, frykt ikke og forferdes ikke for dem! For Herren din Gud går selv med deg; han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.
Og Moses kalte Josva til seg og sa til ham for hele Israels øyne: «Vær sterk og modig! For du skal dra inn med dette folket i det landet som Herren svor deres fedre å gi dem, og du skal la dem ta det i arv.»
Og Herren, han som går foran deg, han skal være med deg. Han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg; frykt ikke og bli ikke forferdet.
Så skrev Moses ned denne loven og overga den til prestene, Levis sønner, de som bar Herrens paktsark, og til alle de eldste i Israel.
Og Moses befalte dem og sa: Ved slutten av hvert sjuende år, på den fastsatte tid i ettergivelsesåret, under løvhyttefesten,
når hele Israel kommer for å tre fram for Herren din Guds åsyn på det stedet han utvelger, skal du lese opp denne loven for hele Israel, i deres påhør.
Kall folket sammen – mennene, kvinnene, barna og den fremmede som bor innenfor dine porter – så de kan høre og lære å frykte Herren deres Gud, og akte vel på å gjøre etter alle ordene i denne loven.
Og deres barn, som ikke kjenner den, skal høre den og lære å frykte Herren deres Gud alle de dager dere lever på den jorden dere går over Jordan for å ta i eie.
Og Herren sa til Moses: «Se, dine dager nærmer seg da du skal dø. Kall på Josva, og still dere fram i møteteltet, så jeg kan gi ham mine befalinger.» Da gikk Moses og Josva og stilte seg fram i møteteltet.
Da åpenbarte Herren seg i teltet i en skystøtte, og skystøtten stod ved inngangen til teltet.
Og Herren sa til Moses: «Se, du skal hvile hos dine fedre. Da skal dette folket reise seg og drive hor med fremmede guder i det landet de kommer til. De skal forlate meg og bryte min pakt, som jeg har sluttet med dem.»
På den dagen skal min vrede blusse opp mot dem, og jeg vil forlate dem og skjule mitt ansikt for dem, så de blir fortært. Mange ulykker og trengsler skal ramme dem, og på den dagen skal de si: «Er det ikke fordi min Gud ikke er i min midte at disse ulykkene har rammet meg?»
Men jeg vil sannelig skjule mitt ansikt på den dagen, på grunn av alt det onde de har gjort, fordi de har vendt seg til andre guder.
Så skriv nå ned denne sangen for dere, og lær Israels barn den. Legg den i deres munn, så denne sangen kan være et vitne for meg mot Israels barn.
For jeg vil føre dem inn i det landet som jeg tilsvor deres fedre, et land som flyter med melk og honning. Når de spiser og blir mette og fete, skal de vende seg til andre guder og tjene dem; de skal forakte meg og bryte min pakt.
Når da mange ulykker og trengsler rammer dem, skal denne sangen svare som et vitne foran dem; for den skal ikke glemmes fra deres etterkommeres munn. For jeg kjenner deres sinnelag og hva de gjør i dag, før jeg fører dem inn i det landet jeg har lovet med ed.
Den dagen skrev Moses ned denne sangen og lærte Israels barn den.
Og han befalte Josva, Nuns sønn, og sa: «Vær sterk og modig! For du skal føre Israels barn inn i det landet jeg sverget til dem, og jeg vil være med deg.»
Da Moses var ferdig med å skrive denne lovens ord i en bok, helt til de var fullført,
da befalte Moses levittene som bar Herrens paktsark, og sa:
Ta denne lovboken og legg den ved siden av paktsarken til Herren deres Gud. Der skal den være som et vitne mot deg.
For jeg kjenner din gjenstridighet og din stive nakke. Se, mens jeg ennå i dag lever blant dere, har dere vært gjenstridige mot Herren; hvor mye mer da etter min død!
Kall sammen til meg alle de eldste i stammene deres og tilsynsmennene deres, så jeg kan tale disse ordene for deres ører og kalle himmelen og jorden til vitne mot dem.
For jeg vet at etter min død vil dere handle svært fordervelig og vike av fra den veien jeg har befalt dere. Og ulykken skal ramme dere i de siste dager, fordi dere gjør det som er ondt i Herrens øyne og egger ham til vrede med deres henders verk.
Så talte Moses ordene i denne sangen for ørene på hele Israels forsamling, helt til de var til ende.