Moses kalte sammen hele Israel og sa til dem: Dere har sett alt det Herren gjorde for deres øyne i Egypts land, mot Farao, mot alle hans tjenere og mot hele hans land.
De store prøvelsene som dine øyne så, de store tegnene og underne.
Men Herren har ikke gitt dere hjerte til å forstå og øyne til å se og ører til å høre inntil denne dag.
Jeg førte dere i førti år i ørkenen; klærne deres ble ikke utslitt på dere, og sandalen din ble ikke utslitt på foten din.
Brød har dere ikke spist, og vin og sterk drikk har dere ikke drukket, for at dere skal vite at jeg er Herren deres Gud.
Da dere kom til dette stedet, dro Sihon, kongen i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, ut imot oss til strid, og vi slo dem.
Så tok vi landet deres og ga det som arv til rubenittene, gadittene og den halve Manasse-stammen.
Dere skal holde ordene i denne pakten og gjøre dem, så dere har framgang i alt dere gjør.
Dere står i dag alle for Herren deres Gud: deres overhoder, deres stammer, deres eldste og deres tilsynsmenn, hver mann i Israel.
Barna deres, konene deres og den fremmede som er i din leir, fra den som hogger din ved, til den som henter ditt vann,
for at du skal tre inn i Herren din Guds pakt og hans ed, som Herren din Gud slutter med deg i dag,
for å stadfeste deg i dag som sitt folk, og for at han skal være din Gud, slik han har talt til deg og slik han har sverget til dine fedre, til Abraham, Isak og Jakob.
Og ikke med dere alene slutter jeg denne pakten og denne eden,
men både med den som står her med oss i dag for Herren vår Guds åsyn, og med den som ikke er her med oss i dag.
For dere vet selv hvordan vi bodde i Egypts land, og hvordan vi dro midt igjennom de folkeslagene dere dro igjennom.
Og dere så deres styggedommer og deres avgudsbilder, tre og stein, sølv og gull, som de hadde hos seg.
Se til at det ikke blant dere er noen mann eller kvinne, eller noen slekt eller stamme, hvis hjerte i dag vender seg bort fra Herren vår Gud for å gå og tjene disse folkenes guder. Se til at det ikke blant dere er en rot som bærer gift og malurt.
Når han hører ordene i denne forbannelsen, velsigner han seg selv i sitt hjerte og sier: «Jeg skal ha fred, selv om jeg vandrer i mitt hjertes stivsinn» – slik at det vannrike blir feid bort sammen med det tørre.
Herren vil ikke være villig til å tilgi ham, for da skal Herrens vrede og hans nidkjærhet ryke mot den mannen; hver forbannelse som er skrevet i denne boken, skal hvile på ham, og Herren skal utslette hans navn fra under himmelen.
Og Herren skal skille ham ut til ulykke fra alle Israels stammer, etter alle paktens forbannelser som står skrevet i denne lovboken.
Og den kommende slekt – deres barn som står opp etter dere – og den fremmede som kommer fra et fjernt land, skal si når de ser det landets plager og dets sykdommer som Herren har lagt på det:
Svovel og salt, hele landet er brent; det skal ikke sås og ikke spire, og ikke noe gress skal vokse opp der, lik omveltningen av Sodoma og Gomorra, Adma og Seboim, som Herren omstyrtet i sin vrede og sin harme.
Og alle folkeslagene skal si: Hvorfor har Herren gjort slik mot dette landet? Hva er denne store, brennende vreden?
Og de skal si: Fordi de forlot pakten med Herren, deres fedres Gud, den han inngikk med dem da han førte dem ut av Egypts land.
Og de gikk bort og tjente andre guder og bøyde seg for dem, guder som de ikke kjente, og som han ikke hadde tildelt dem.
Da ble Herrens vrede opptent mot det landet, så han førte over det all den forbannelse som er skrevet i denne boken.
Så rykket Herren dem opp fra deres jord i vrede, harme og stor fortørnelse, og kastet dem ut i et annet land, slik det er i dag.
Det skjulte tilhører Herren vår Gud, men det åpenbarte tilhører oss og våre barn til evig tid, så vi kan gjøre etter alle ordene i denne loven.