Gileaditten Jefta var en mektig stridsmann. Han var sønn av en skjøge, og Gilead fikk Jefta.
Men Gileads kone fødte ham også sønner. Da konens sønner vokste opp, jaget de Jefta bort og sa til ham: «Du skal ikke arve i vår fars hus, for du er sønn av en annen kvinne.»
Da flyktet Jefta for sine brødre og bosatte seg i landet Tob. Og løse menn samlet seg om Jefta, og de dro ut med ham.
Noen tid etter gikk Ammons barn til krig mot Israel.
Og da Ammons sønner kjempet mot Israel, dro de eldste i Gilead for å hente Jefta fra landet Tob.
Og de sa til Jefta: «Kom og bli vår anfører, så vi kan kjempe mot Ammons barn.»
Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Var det ikke dere som hatet meg og jaget meg bort fra min fars hus? Hvorfor kommer dere da til meg nå, når dere er i nød?»
De eldste i Gilead sa til Jefta: «Derfor vender vi nå tilbake til deg. Gå med oss og kjemp mot Ammons sønner, så skal du være overhode for oss, over alle som bor i Gilead.»
Da sa Jefta til de eldste i Gilead: «Dersom dere fører meg tilbake for å kjempe mot Ammons sønner, og Herren overgir dem til meg, da skal jeg være deres høvding.»
Da sa de eldste i Gilead til Jefta: «Herren skal være den som hører mellom oss; sannelig skal vi gjøre etter ditt ord.»
Da gikk Jefta med de eldste i Gilead, og folket satte ham til overhode og leder over seg. Og Jefta talte alle sine ord for Herrens åsyn i Mispa.
Så sendte Jefta sendebud til ammonittenes konge og sa: «Hva har du med meg å gjøre, siden du er kommet til meg for å føre krig i mitt land?»
Da sa ammonittenes konge til Jeftas sendebud: «Fordi Israel tok landet mitt da de dro opp fra Egypt, fra Arnon til Jabbok og til Jordan. Gi det nå tilbake i fred!»
På ny sendte Jefta sendebud til ammonittenes konge.
Og han sa til ham: «Så sier Jefta: Israel har ikke tatt Moabs land eller ammonittenes land.»
For da de dro opp fra Egypt, vandret Israel i ørkenen til Sivsjøen og kom til Kadesj.
Da sendte Israel bud til Edoms konge og sa: «La meg få dra gjennom landet ditt!» Men Edoms konge hørte ikke på dem. Også til Moabs konge sendte de bud, men han ville ikke. Så ble Israel i Kadesj.
Så vandret de i ørkenen og dro utenom Edoms land og Moabs land. De kom fra øst til Moabs land og slo leir på den andre siden av Arnon. De kom ikke inn på Moabs område, for Arnon er Moabs grense.
Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, kongen i Hesjbon, og Israel sa til ham: «La oss få dra gjennom ditt land, fram til mitt sted.»
Men Sihon stolte ikke på Israel og lot dem ikke dra gjennom sitt landområde. Sihon samlet hele sitt folk, og de slo leir i Jahsa og kjempet mot Israel.
Og Herren, Israels Gud, ga Sihon og hele hans folk i Israels hånd, og de slo dem. Og Israel tok i eie hele landet til amorittene, de som bodde i det landet.
Så inntok de hele amorittenes område, fra Arnon til Jabbok og fra ørkenen til Jordan.
Nå har Herren, Israels Gud, drevet ut amorittene foran sitt folk Israel, og du vil ta det i eie?
Er det ikke slik at det din gud Kemosj lar deg ta i eie, det tar du i eie? Og alt det Herren vår Gud har drevet ut foran oss, det tar vi i eie.
Og nå, er du vel bedre enn Balak, Sippors sønn, Moabs konge? Trettet han vel med Israel, eller førte han krig mot dem?
Mens Israel har bodd i Hesjbon og småbyene der, i Aroer og småbyene der, og i alle byene langs Arnon i tre hundre år – hvorfor har dere ikke gjenvunnet dem i løpet av den tiden?
Jeg har ikke syndet mot deg, men du gjør meg ondt ved å føre krig mot meg. Herren, dommeren, skal i dag dømme mellom Israels barn og Ammons barn.
Men kongen over Ammons barn hørte ikke på Jeftas ord, som han sendte til ham.
Da kom Herrens Ånd over Jefta, og han dro gjennom Gilead og Manasse; så dro han videre til Mispa i Gilead, og fra Mispa i Gilead dro han fram mot Ammons barn.
Og Jefta avla et løfte til Herren og sa: «Dersom du virkelig gir ammonittene i min hånd,
da skal den som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra Ammons barn, tilhøre Herren, og jeg skal ofre ham som brennoffer.»
Så dro Jefta over til Ammons barn for å kjempe mot dem, og Herren ga dem i hans hånd.
Han slo dem fra Aroer og helt til man kommer til Minnit – tjue byer – og helt til Abel-Keramim; det ble et overmåte stort nederlag. Slik ble Ammons barn ydmyket for Israels barn.
Da Jefta kom hjem til sitt hus i Mispa, se, da gikk datteren hans ut imot ham med trommer og dans. Hun var hans eneste barn; foruten henne hadde han verken sønn eller datter.
Da han fikk se henne, sønderrev han klærne sine og sa: «Akk, min datter! Du har sannelig bøyd meg dypt, og du er blitt en av dem som volder meg ulykke. For jeg har åpnet min munn for Herren, og jeg kan ikke ta det tilbake.»
Da sa hun til ham: «Min far, du har åpnet din munn for Herren. Gjør med meg etter det som har gått ut av din munn, etter at Herren har gitt deg hevn over dine fiender, Ammons barn.»
Så sa hun til sin far: «La dette bli gjort for meg: La meg være i fred i to måneder, så jeg kan gå og vandre på fjellene og gråte over min jomfrustand, jeg og mine venninner.»
Han sa: «Gå!» Og han lot henne dra bort i to måneder. Så gikk hun med venninnene sine og gråt over sin jomfrudom på fjellene.
Da de to månedene var omme, vendte hun tilbake til sin far, og han gjorde med henne etter det løftet han hadde avlagt. Hun hadde ikke kjent noen mann. Og det ble en skikk i Israel:
År for år går Israels døtre av sted for å minnes datteren til gileaditten Jefta, fire dager i året.