Da sang Moses og Israels barn denne sangen for Herren, og de sa: «Jeg vil synge for Herren, for han er herlig opphøyd; hest og rytter har han styrtet i havet.»
Herren er min styrke og min lovsang, og han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham.
Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.
Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans ypperste vognkjempere sank i Sivsjøen.
Avgrunnene dekket dem, de sank i dypet som en stein.
Din høyre hånd, Herre, er herlig i kraft; din høyre hånd, Herre, knuser fienden.
Og i din store høyhet river du ned dem som reiser seg mot deg; du sender ut din brennende vrede, den fortærer dem som strå.
Og ved pusten fra din nese ble vannene dynget opp, strømmene ble stående som en voll, dypene stivnet i havets hjerte.
Fienden sa: «Jeg vil forfølge, jeg vil innhente, jeg vil dele bytte; min sjel skal mettes av dem. Jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem.»
Du blåste med din ånde, havet dekket dem; de sank som bly i de veldige vann.
Hvem er som du blant gudene, Herre? Hvem er som du, herlig i hellighet, fryktelig å prise, du som gjør under!
Du strakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem.
I din miskunn førte du det folket du løste ut; med din kraft ledet du dem til din hellige bolig.
Folkene hørte det, de skalv; angst grep innbyggerne i Filisterland.
Da ble Edoms stammehøvdinger forferdet, skjelving grep Moabs mektige, alle Kanaans innbyggere smeltet bort.
Skrekk og redsel faller over dem, ved din arms storhet blir de stumme som stein, inntil ditt folk drar forbi, Herre, inntil det folket du har vunnet deg drar forbi.
Du fører dem inn og planter dem på ditt arvefjell, på det sted du har gjort til din bolig, Herre, en helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt.
Herren skal regjere i all evighet.
For da Faraos hester med hans vogner og ryttere dro ut i havet, lot Herren havets vann vende tilbake over dem, men Israels barn gikk på tørr grunn midt igjennom havet.
Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk ut etter henne med trommer og dans.
Og Mirjam svarte dem: «Syng for Herren, for han er høyt opphøyd; hest og rytter styrtet han i havet!»
Så lot Moses Israel bryte opp fra Sivsjøen, og de dro ut i ørkenen Sur. De vandret tre dager i ørkenen og fant ikke vann.
Så kom de til Mara, men de kunne ikke drikke vannet fra Mara fordi det var bittert. Derfor fikk stedet navnet Mara.
Da knurret folket mot Moses og sa: «Hva skal vi drikke?»
Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Han kastet det i vannet, og vannet ble søtt. Der fastsatte han lov og rett for dem, og der prøvde han dem.
Og han sa: Dersom du virkelig hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da skal jeg ikke legge på deg noen av de sykdommene som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din lege.
Så kom de til Elim. Der var det tolv vannkilder og sytti palmetrær, og de slo leir der ved vannet.