En tid etter dette hendte det at Moabs sønner og Ammons sønner, og sammen med dem noen av ammonittene, dro i krig mot Josjafat.
Og de kom og meldte til Josjafat og sa: «Det kommer en stor mengde mot deg fra den andre siden av havet, fra Aram. Og se, de er i Haseson-Tamar, det er En-Gedi.»
Da ble Josjafat redd, og han vendte sitt ansikt til å søke Herren, og han utropte en faste over hele Juda.
Og Juda samlet seg for å søke hjelp hos Herren; også fra alle Judas byer kom de for å søke Herren.
Da stod Josjafat fram i forsamlingen av Juda og Jerusalem, i Herrens hus, foran den nye forgården,
og sa: Herre, våre fedres Gud! Er ikke du Gud i himmelen? Du råder over alle folkenes riker; i din hånd er kraft og velde, og ingen kan holde stand mot deg.
Var det ikke du, vår Gud, som drev ut innbyggerne i dette landet foran ditt folk Israel, og ga det til ætten til Abraham, din venn, for evig?
De bosatte seg der og bygde deg der en helligdom for ditt navn og sa:
Hvis ulykke rammer oss – sverd, straffedom, pest og hungersnød – vil vi stille oss foran dette huset og for ditt åsyn, for ditt navn er i dette huset. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og frelse.
Og se nå: Ammons sønner og Moab og folket fra Se'ir-fjellet – dem som du ikke lot Israel trenge inn blant da de kom fra Egypts land, for de bøyde av fra dem og utryddet dem ikke.
Se nå hvordan de gjengjelder oss! De kommer for å drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss i eie.
Vår Gud, vil du ikke dømme dem? For vi har ingen kraft overfor denne store mengden som kommer mot oss, og vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er rettet mot deg.
Og hele Juda sto for Herrens ansikt, også deres små barn, deres koner og deres sønner.
Da kom Herrens Ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, sønn av Mattanja, av Asafs sønner, midt i forsamlingen.
Og han sa: Hør etter, hele Juda og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Frykt ikke og forferdes ikke for denne store mengden, for striden er ikke deres, men Guds.
I morgen skal dere dra ned mot dem. Se, de drar oppover Sis-bakken, og dere skal finne dem ved enden av dalen, foran Jeruel-ørkenen.
Det er ikke dere som skal kjempe i denne striden. Still dere opp, stå og se Herrens frelse med dere, Juda og Jerusalem. Frykt ikke og vær ikke forferdet! Dra ut mot dem i morgen, og Herren skal være med dere.
Da bøyde Josjafat seg med ansiktet til jorden, og hele Juda og Jerusalems innbyggere falt ned for Herren for å tilbe Herren.
Så reiste levittene av kehatittenes sønner og av korahittenes sønner seg for å lovprise Herren, Israels Gud, med en overmåte høy røst.
Tidlig om morgenen sto de opp og dro ut til Tekoa-ørkenen. Og idet de dro ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, Juda og dere som bor i Jerusalem! Tro på Herren deres Gud, så skal dere stå fast; tro på hans profeter, så skal dere ha fremgang!»
Og han rådførte seg med folket og stilte opp sangere for Herren, som skulle lovprise i hellig skrud idet de dro ut foran den væpnede hær, og si: «Pris Herren, for evig varer hans miskunn!»
Og i samme stund som de begynte med jubelrop og lovsang, satte Herren folk i bakhold mot Ammons sønner, Moab og folket fra Se'ir-fjellet, som rykket fram mot Juda, og de ble slått.
For Ammons sønner og moabittene reiste seg mot dem som bodde på Se'ir-fjellet for å slå dem med bann og utrydde dem. Og da de hadde gjort ende på innbyggerne fra Se'ir, hjalp de hverandre med å ødelegge hverandre.
Da Juda kom til utkikksposten mot ørkenen og vendte seg mot skaren, og se, der lå de som døde kropper på jorden; ingen hadde unnsluppet.
Da kom Josjafat og hans folk for å plyndre byttet deres, og de fant blant dem en mengde gods, lik og kostbare ting. De tok så mye til seg selv at det ikke var til å bære, og i tre dager holdt de på med å plyndre byttet, for det var så stort.
På den fjerde dagen samlet de seg i Velsignelsesdalen, for der velsignet de Herren. Derfor kalte de dette stedet Velsignelsesdalen, og det heter det den dag i dag.
Så vendte alle mennene fra Juda og Jerusalem om, med Josjafat i spissen, for å vende tilbake til Jerusalem med glede; for Herren hadde gitt dem glede over deres fiender.
Og de kom til Jerusalem med harper, lyrer og trompeter, til Herrens hus.
Og frykt for Gud kom over alle riker i landene da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.
Og Josjafats rike fikk ro, og hans Gud ga ham hvile på alle kanter.
Slik regjerte Josjafat over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og i tjuefem år regjerte han i Jerusalem. Hans mor het Asuba, datter av Sjilhi.
Han vandret i sin far Asas vei og vek ikke fra den, og gjorde det som var rett i Herrens øyne.
Men offerhaugene ble ikke fjernet, og folket hadde ennå ikke rettet sitt hjerte til sine fedres Gud.
Resten av Josjafats gjerninger, fra de første til de siste, se, de står skrevet i Jehus, Hananis sønns, krønike, som er tatt opp i boken om Israels konger.
Etter dette slo Josjafat, Judas konge, seg sammen med Ahasja, Israels konge; han handlet ugudelig i det han gjorde.
Han slo seg sammen med ham om å bygge skip som skulle seile til Tarsis, og de bygde skip i Esjon-Geber.
Da profeterte Elieser, sønn av Dodava fra Maresja, mot Josjafat og sa: «Fordi du har slått deg sammen med Ahasja, har Herren brutt ned ditt verk.» Og skipene ble knust, så de ikke maktet å dra til Tarsis.