På mitt leie om nettene søkte jeg ham som min sjel elsker; jeg søkte ham, men fant ham ikke.
Jeg vil stå opp og gå omkring i byen, i gatene og på torgene. Jeg vil lete etter ham som min sjel elsker. Jeg lette etter ham, men fant ham ikke.
Vekterne som går omkring i byen, fant meg: «Har dere sett ham som min sjel elsker?»
Knapt var jeg gått forbi dem, før jeg fant ham som min sjel elsker. Jeg grep ham og slapp ham ikke før jeg hadde ført ham inn i min mors hus, inn i kammeret til henne som unnfanget meg.
Jeg besverger dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller ved markens hinder, at dere ikke vekker og ikke egger kjærligheten før den selv vil.
Hvem er hun som stiger opp fra ørkenen som røksøyler, omduftet av myrra og røkelse, av alt kremmerens krydderstøv?
Se, Salomos seng! Seksti helter står omkring den, av Israels helter.
Alle holder sverd, opplært i krig; hver mann med sitt sverd ved hoften mot nattens redsler.
En bæreseng laget kong Salomo seg av Libanons trær.
Dens stolper gjorde han av sølv, dens ryggstø av gull, dens sete av purpur; dens indre er prydet med kjærlighet fra Jerusalems døtre.
Gå ut, Sions døtre, og se på kong Salomo med kronen som hans mor kronet ham med på hans bryllupsdag og på hans hjertes gledesdag.