Å rose meg er sannelig ikke gagnlig for meg; for jeg vil komme til syner og åpenbaringer fra Herren.
Jeg kjenner et menneske i Kristus som for fjorten år siden – om han var i legemet, vet jeg ikke, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det – ble rykket bort til den tredje himmel.
Og jeg kjenner et slikt menneske – om han var i legemet eller utenfor legemet, det vet jeg ikke; Gud vet det,
at han ble rykket inn i Paradiset og hørte usigelige ord, som det ikke er tillatt for et menneske å tale.
Av en slik vil jeg rose meg, men av meg selv vil jeg ikke rose meg, unntatt i mine svakheter.
For om jeg skulle ønske å rose meg, ville jeg ikke være en dåre, for det er sannhet jeg vil tale. Men jeg lar det være, for at ingen skal tenke høyere om meg enn det han ser hos meg eller hører noe fra meg.
Og på grunn av de overmåte store åpenbaringene, for at jeg ikke skal opphøye meg, ble det gitt meg en torn i kjødet, en Satans engel, for at han skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg.
Om dette ba jeg Herren tre ganger, at det måtte vike fra meg.
Og han har sagt til meg: «Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg aller helst rose meg av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.
Derfor er jeg vel tilfreds i svakheter, i mishandlinger, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk.
Jeg er blitt en dåre ved å rose meg; dere har tvunget meg til det. For jeg burde ha blitt anbefalt av dere; jeg har jo ikke stått tilbake for de overmåte store apostlene i noe, selv om jeg ingenting er.
En apostels tegn ble sannelig utført blant dere med all utholdenhet, ved tegn og under og kraftige gjerninger.
For hva er det dere ble stilt ringere i enn de andre menighetene, unntatt at jeg selv ikke lå dere til byrde? Tilgi meg denne uretten!
Se, for tredje gang er jeg rede til å komme til dere, og jeg skal ikke ligge dere til byrde. For jeg søker ikke det som er deres, men dere selv. For barna skal ikke samle skatter for foreldrene, men foreldrene for barna.
Men jeg vil med største glede gi alt, ja, selv bli helt oppbrukt for deres sjeler, selv om jeg blir mindre elsket jo mer jeg elsker dere.
Men la så være at jeg ikke var dere til byrde; men slu som jeg var, fanget jeg dere med list.
Har jeg vel utnyttet dere gjennom noen av dem jeg har sendt til dere?
Jeg oppfordret Titus og sendte broren med ham. Har Titus utnyttet dere? Vandret vi ikke i den samme ånd? Gikk vi ikke i de samme fotspor?
Tror dere igjen at vi forsvarer oss overfor dere? Vi taler for Guds åsyn i Kristus, men alt, mine elskede, er til deres oppbyggelse.
For jeg frykter at når jeg kommer, skal jeg kanskje ikke finne dere slik jeg ønsker, og at jeg skal bli funnet av dere slik dere ikke ønsker – at det kanskje er kiv, misunnelse, vrede, stridigheter, baktalelse, sladder, oppblåsthet og uorden.
Jeg frykter at min Gud igjen skal ydmyke meg hos dere når jeg kommer, og at jeg skal sørge over mange av dem som tidligere har syndet og ikke har omvendt seg fra den urenhet, utukt og tøylesløshet som de har drevet med.