Som når ild setter fyr på kvister, som når ild får vann til å koke, for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkeslag skjelver for ditt åsyn.
Da du gjorde fryktinngytende gjerninger som vi ikke ventet, steg du ned, og fjellene skalv for ditt åsyn.
Fra eldgammel tid har ingen hørt, ingen har lyttet, intet øye har sett noen gud foruten deg, som handler for den som venter på ham.
Du kommer i møte den som med glede gjør rettferdighet, dem som husker deg på dine veier. Se, du ble vred, og vi syndet; i dem har vi vært fra gammel tid – kan vi da bli frelst?
Vi ble alle som den urene, og all vår rettferdighet som et urent klesplagg. Vi visnet alle som et løv, og våre misgjerninger fører oss bort som vinden.
Og det er ingen som påkaller ditt navn, som våkner opp for å holde fast ved deg; for du har skjult ditt ansikt for oss og latt oss smelte bort i vår misgjernings vold.
Men nå, Herre, du er vår far; vi er leiren, og du er den som former oss; et verk av din hånd er vi alle.
Vær ikke så overmåte vred, Herre, og kom ikke misgjerning i hu for evig! Se, se nå: Vi er alle ditt folk.
Dine hellige byer er blitt en ørken; Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødemark.
Vårt hellige og herlige hus, der våre fedre lovpriste deg, er brent opp av ild, og alt vårt dyrebare er blitt til ruiner.
Vil du tross dette holde deg tilbake, Herre? Vil du tie og trykke oss så tungt?