Det var en mann fra Ramatajim-Sofim i Efraim-fjellene; han het Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimitt.
Han hadde to koner; den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.
Denne mannen dro år etter år opp fra byen sin for å tilbe og ofre til hærskarenes Herre i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinehas, prester for Herren.
Så skjedde det en dag da Elkana ofret, at han ga sin kone Peninna og alle hennes sønner og døtre hver sin del.
Men til Hanna ga han en dobbel porsjon, for han elsket Hanna, enda Herren hadde lukket hennes morsliv.
Og hennes rivalinne terget henne også sårt for å gjøre henne opprørt, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
Slik gjorde han år etter år. Hver gang hun dro opp til Herrens hus, krenket hun henne slik; og hun gråt og ville ikke spise.
Da sa Elkana, mannen hennes, til henne: «Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte bedrøvet? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?»
Hanna reiste seg etter at hun hadde spist og drukket i Sjilo, mens presten Eli satt på stolen ved dørstolpen til Herrens tempel.
Og hun var bitter i sjelen og ba til Herren og gråt sårt.
Hun avla et løfte og sa: «Hærskarenes Herre! Hvis du virkelig vil se til din slavekvinnes nød og komme meg i hu, og ikke glemme din slavekvinne, men gi din slavekvinne en sønn, da vil jeg gi ham til Herren for alle hans levedager, og det skal ikke komme rakekniv på hans hode.»
Og mens hun bad lenge for Herrens ansikt, ga Eli akt på munnen hennes.
Hanna talte i sitt hjerte; bare leppene hennes beveget seg, men stemmen hennes hørtes ikke. Da tenkte Eli at hun var beruset.
Da sa Eli til henne: «Hvor lenge vil du te deg som drukken? Få vinen bort fra deg!»
Da svarte Hanna og sa: «Nei, min herre! Jeg er en kvinne med en tynget ånd. Vin og sterk drikk har jeg ikke drukket, men jeg har utøst min sjel for Herrens åsyn.»
Hold ikke din slavekvinne for en ussel kvinne, for av min store sorg og gremmelse har jeg talt inntil nå.
Da svarte Eli og sa: «Gå i fred, og måtte Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.»
Hun sa: «La din slavekvinne finne nåde i dine øyne!» Så gikk kvinnen sin vei, og hun spiste, og ansiktet hennes var ikke lenger sorgfullt.
Tidlig neste morgen sto de opp og bøyde seg i tilbedelse for Herrens åsyn. Så vendte de tilbake og kom hjem til sitt hus i Rama. Og Elkana kjente sin kone Hanna, og Herren kom henne i hu.
Da året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn, og hun kalte ham Samuel; for hun sa: «Jeg har bedt Herren om ham.»
Så dro mannen Elkana opp med hele sitt hus for å ofre til Herren det årlige slaktofferet og sitt løfteoffer.
Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til mannen sin: «Jeg vil vente til gutten er avvent; da vil jeg bringe ham, så han kan tre fram for Herrens åsyn og bli der for alltid.»
Elkana, mannen hennes, sa til henne: «Gjør det som er godt i dine øyne; bli hjemme til du har avvent ham. Måtte Herren bare stadfeste sitt ord!» Så ble kvinnen hjemme og ammet sønnen sin til hun hadde avvent ham.
Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg opp, sammen med tre okser, en efa mel og en skinnsekk med vin, og hun førte ham inn i Herrens hus i Sjilo. Gutten var ennå bare et barn.
Så slaktet de oksen og førte gutten til Eli.
Og hun sa: «Hør meg, min herre! Så sant din sjel lever, min herre, jeg er den kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren.»
Om denne gutten ba jeg, og Herren ga meg det jeg ba ham om.
Og jeg har også overgitt ham til Herren; alle de dager han lever, skal han være overgitt til Herren. Og han tilba Herren der.