Vend øret til, dere himler, og jeg vil tale; la jorden høre min munns ord!
La min lære dryppe som regnet, la mitt ord risle som duggen, som milde skurer på det unge gresset, som regnskyll på urtene.
For Herrens navn vil jeg forkynne; gi vår Gud storhet!
Klippen, fullkomment er hans verk, for alle hans veier er rettferd. En trofast Gud, uten urett, rettferdig og rettvis er han.
De har handlet fordervelig mot ham; de er ikke hans barn, skampletten er deres egen – en vrang og forvridd slekt.
Lønner dere Herren slik, du dåraktige og uforstandige folk? Er han ikke din far, som skapte deg? Han gjorde deg og grunnfestet deg.
Kom i hu de eldgamle dager, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, og han vil fortelle deg det, dine eldste, og de vil si deg det.
Da Den Høyeste ga folkeslagene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner.
For Herrens del er hans folk, Jakob er hans tilmålte arvelodd.
Han fant ham i et ørkenland, i det tomme og hylende ødet i villmarken. Han omga ham, han tok seg av ham, han voktet ham som sin øyensten.
Som en ørn vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger, tok ham og bar ham på sine slagfjær.
Herren alene ledet ham, og ingen fremmed gud var med ham.
Han lot ham ri over landets høyder, og han spiste av markens grøde; han lot ham suge honning av klippen og olje av flintklippen.
Rømme av kveg og melk av småfe, med fett av lam, værer fra Basan og bukker, og hvetens fineste nyrefett; og drueblod drakk du, skummende vin.
Men Jesjurun ble fet og slo bakut; du ble fet, du ble tykk, du ble stinn. Han forlot Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe.
De vakte hans nidkjærhet med fremmede guder; med vederstyggeligheter vakte de hans harme.
De ofret til demoner som ikke er Gud, til guder de ikke kjente, nye som nylig var kommet, som deres fedre ikke fryktet.
Klippen som avlet deg, enset du ikke; du glemte Gud, som fødte deg.
Og Herren så det og forkastet dem i harme over sine sønner og sine døtre.
Og han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt for dem, jeg vil se hva deres ende blir; for de er en vrang slekt, barn som det ikke er troskap i.
De vakte min nidkjærhet med det som ikke er Gud, de vakte min harme med sine tomme avguder. Jeg vil vekke deres nidkjærhet med det som ikke er et folk, med et uforstandig folkeslag vil jeg vekke deres harme.
For en ild er tent i min vrede, den brenner helt til det dypeste dødsrike. Den fortærer jorden og dens grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann.
Jeg vil hope opp ulykker over dem; mine piler vil jeg bruke opp mot dem.
De skal utmagres av sult og fortæres av brennende feber og bitter sott; villdyrs tenner vil jeg sende mot dem, sammen med giften fra ormer som kryper i støvet.
Ute skal sverdet berøve dem barn, og i kamrene skal redselen råde – både unge menn og jomfruer, diende barn sammen med den gråhårede mann.
Jeg sa: Jeg vil blåse dem bort, jeg vil slette ut minnet om dem blant menneskene.
Hadde jeg ikke fryktet fiendens harme, at deres motstandere skulle mistyde det og si: «Vår hånd er opphøyd, det er ikke Herren som har gjort alt dette.»
For de er et rådvilt folk, og det er ingen forstand i dem.
Om de bare var vise, ville de forstått dette og skjønt sin ende.
Hvordan kunne én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem?
For deres klippe er ikke som vår klippe, og våre fiender er dommere.
For deres vinstokk er fra Sodomas vinstokk og fra Gomorras marker; deres druer er giftige druer, deres klaser er beske.
Deres vin er dragegift, og aspesnokers grusomme gift.
Er ikke dette gjemt hos meg, forseglet i mine skattkamre?
Meg hører hevn og gjengjeldelse til, på den tid da deres fot vakler; for deres undergangs dag er nær, og det som venter dem, kommer hastig.
For Herren skal dømme sitt folk, og over sine tjenere vil han forbarme seg, når han ser at kraften er borte, og at det er ute med både bundet og fri.
Da skal han si: «Hvor er deres guder, klippen de søkte tilflukt i?»
De som spiste fettet av deres slaktofre og drakk vinen fra deres drikkoffer? La dem reise seg og hjelpe dere, la det være et skjul over dere!
Se nå at jeg, jeg er Han, og det er ingen gud ved min side. Jeg dreper og gjør levende, jeg har såret, og jeg helbreder, og det er ingen som kan redde fra min hånd.
For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever i evighet.
Når jeg hvesser mitt lynende sverd og min hånd griper fatt i dommen, da skal jeg vende hevnen mot mine fiender og gjengjelde dem som hater meg.
Jeg vil gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjød – blod fra falne og fanger, fra fiendens høvdingers hoder.
Juble, dere folkeslag, over hans folk! For han hevner sine tjeneres blod; han gjengjelder sine motstandere med hevn og gjør soning for sitt land og sitt folk.
Så kom Moses og talte alle ordene i denne sangen for folkets ører, han og Hosea, Nuns sønn.
Og Moses var ferdig med å tale alle disse ordene til hele Israel.
Da sa han til dem: «Legg dere på hjertet alle de ordene som jeg i dag vitner mot dere, som dere skal pålegge barna deres å ta vare på og gjøre etter alle ordene i denne loven.»
For dette er ikke et tomt ord for dere, for det er deres liv; og ved dette ordet skal dere leve lenge i det landet dere nå går over Jordan for å ta i eie.
På denne selvsamme dagen talte Herren til Moses og sa:
Stig opp på dette Abarim-fjellet, på Nebo-fjellet i Moabs land, rett imot Jeriko, og se ut over Kanaans land, som jeg gir Israels barn til eiendom.
Og du skal dø på fjellet som du går opp på, og bli samlet til ditt folk, slik som din bror Aron døde på fjellet Hor og ble samlet til sitt folk.
Fordi dere handlet troløst mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kadesj i Sin-ørkenen, fordi dere ikke helliget meg blant Israels barn.
For på avstand skal du se landet, men dit skal du ikke komme, inn i det landet som jeg gir Israels barn.