I perserkongen Kyros' tredje år ble et ord åpenbart for Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar. Ordet er sant og gjaldt en stor strid; han forsto ordet og fikk innsikt i synet.
I de dager sørget jeg, Daniel, i tre fulle uker.
Kostelig mat spiste jeg ikke, og kjøtt og vin kom ikke i min munn, og heller ikke salvet jeg meg før de tre ukene var til ende.
Og på den tjuefjerde dagen i den første måneden var jeg ved bredden av den store elven, det er Hiddekel.
Jeg løftet mine øyne og så, og se, en mann kledd i linklær, og hans lender var omgjordet med gull fra Ufas.
Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som synet av et lyn, øynene som ildfakler, armene og føttene som glansen av polert bronse, og lyden av hans ord var som lyden av en larmende folkemengde.
Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. Mennene som var med meg, så ikke synet, men en stor redsel falt over dem, og de flyktet for å gjemme seg.
Så ble jeg alene igjen. Da jeg så dette store synet, var det ingen kraft igjen i meg; min friske glød ble forvandlet til et herjet utseende, og jeg maktet ikke å holde på kreftene.
Jeg hørte lyden av hans ord; og da jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i dyp søvn på mitt ansikt, med ansiktet mot jorden.
Og se, en hånd rørte ved meg og fikk meg skjelvende opp på mine knær og mine hender.
Og han sa til meg: «Daniel, du høyt elskede mann, forstå de ordene jeg taler til deg, og stå opp på din plass, for nå er jeg sendt til deg.» Da han talte dette ordet til meg, stod jeg skjelvende.
Og han sa til meg: «Frykt ikke, Daniel! For helt fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å søke innsikt og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt, og jeg er kommet for dine ords skyld.
Fyrsten over Perserriket sto meg imot i tjueen dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg, og jeg ble igjen der hos perserkongene.
Og nå er jeg kommet for å gi deg innsikt i hva som skal hende ditt folk i de siste dager, for synet gjelder dager som ennå skal komme.»
Og da han talte disse ordene til meg, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og ble stum.
Og se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen min og talte og sa til ham som sto foran meg: «Min herre, ved synet har mine smerter vendt seg mot meg, og jeg har ikke lenger noen kraft.
Hvordan kan denne min herres tjener tale med min herre? Fra nå av er det ingen kraft igjen i meg, og det er ikke ånde tilbake i meg.»
Igjen rørte en som så ut som et menneske, ved meg og styrket meg.
Og han sa: «Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær sterk!» Mens han talte med meg, ble jeg styrket og sa: «La min herre tale, for du har styrket meg.»
Da sa han: «Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå vender jeg tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Og når jeg drar ut, se, da kommer Javans fyrste.»
Men jeg skal kunngjøre deg det som er skrevet opp i sannhetens bok. Og det er ikke én som styrker seg med meg mot disse, uten Mikael, deres fyrste.