Derfor, hellige brødre, dere som har del i et himmelsk kall, gi akt på vår bekjennelses apostel og yppersteprest, Jesus Kristus.
Han er trofast mot den som innsatte ham, slik også Moses var i hele hans hus.
For han er blitt regnet verdig til større herlighet enn Moses, i samme grad som den som har bygd huset, har større ære enn huset.
For hvert hus blir bygget av noen, men den som har bygget alt, er Gud.
Og Moses var vel tro i hele hans hus, som en tjener, til et vitnesbyrd om det som skulle tales.
Men Kristus er som Sønn over hans hus. Hans hus er vi, såfremt vi holder frimodigheten og håpets ros fast inntil enden.
Derfor, slik Den Hellige Ånd sier: «I dag, om dere hører hans røst,
så forherd ikke hjertene deres som under forbitrelsen, på fristelsens dag i ørkenen,
hvor deres fedre fristet meg, de prøvde meg og så mine gjerninger i førti år.
Derfor harmedes jeg på den slekten og sa: De farer alltid vill i hjertet, men de kjente ikke mine veier.
Så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!»
Se til, brødre, at det ikke i noen av dere er et ondt hjerte av vantro, så han faller fra den levende Gud.
Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter «i dag», for at ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens svik.
For vi har blitt delaktige i Kristus, såfremt vi holder vår første tillit urokkelig fast inntil enden.
Når det sies: «I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter som i forbitrelsen.»
For hvem var det som hørte og gjorde opprør? Men var det ikke alle de som gikk ut av Egypt ved Moses?
Og hvem var det han ble harm på i førti år? Var det ikke på dem som syndet, hvis kropper falt i ørkenen?
Og hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile, om ikke dem som var ulydige?
Og vi ser at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.