Men mens de talte til folket, kom prestene, høvedsmannen for tempelvakten og saddukeerne over dem.
De var forarget over at de underviste folket og forkynte oppstandelsen fra de døde i Jesus.
Og de la hånd på dem og satte dem i forvaring til neste dag, for det var allerede aften.
Men mange av dem som hadde hørt ordet, kom til tro, og tallet på mennene ble omkring fem tusen.
Dagen etter skjedde det at deres rådsherrer, eldste og skriftlærde samlet seg i Jerusalem,
og ypperstepresten Annas, Kaifas, Johannes og Aleksander, og alle som var av yppersteprestelig ætt.
Og de stilte dem midt iblant seg og spurte: «Ved hvilken kraft eller i hvilket navn gjorde dere dette?»
Da sa Peter, fylt av Den Hellige Ånd, til dem: «Folkets rådsherrer og Israels eldste!»
Når vi i dag blir forhørt for en velgjerning mot en syk mann, om hva denne mannen er blitt helbredet ved,
la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk: Ved navnet til Jesus Kristus, nasareeren – han som dere korsfestet, han som Gud reiste opp fra de døde – ved dette navnet står denne mannen frisk foran dere.
Han er steinen som ble foraktet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.
Og det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke under himmelen gitt noe annet navn blant mennesker som vi må bli frelst ved.
Men da de så Peters og Johannes' frimodighet og forsto at de var ulærde menn og lekfolk, undret de seg, og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus.
Men da de så mannen som var blitt helbredet, stå sammen med dem, hadde de ingenting å si imot.
De befalte dem å gå ut fra rådet, og rådførte seg med hverandre.
De sa: «Hva skal vi gjøre med disse menneskene? For at et tydelig tegn er skjedd ved dem, er åpenbart for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte for det.»
Men for at det ikke skal spre seg mer blant folket, la oss strengt true dem til ikke lenger å tale til noe menneske i dette navnet.
Så kalte de dem inn og påla dem at de overhodet ikke skulle tale eller undervise i Jesu navn.
Men Peter og Johannes svarte og sa til dem: «Døm selv om det er rett for Guds åsyn å lyde dere mer enn Gud.»
For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.
Men de truet dem enda mer og lot dem gå, da de for folkets skyld ikke fant noen måte å straffe dem på; for alle priste Gud for det som var skjedd.
For mannen som dette helbredelsestegnet hadde skjedd med, var mer enn førti år gammel.
Da de var løslatt, kom de til sine egne og fortalte alt det overprestene og de eldste hadde sagt til dem.
Da de hørte dette, løftet de samdrektig sin røst til Gud og sa: «Herre, du er Gud, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem,
du som ved din tjener Davids munn sa: Hvorfor raser hedningene, og folkene grunner på tomhet?
Jordens konger trådte fram, og fyrstene samlet seg sammen mot Herren og mot hans Salvede.
For i sannhet samlet de seg mot din hellige tjener Jesus, som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus, sammen med hedningene og Israels folk,
for å gjøre alt det som din hånd og ditt råd på forhånd hadde bestemt skulle skje.
Og nå, Herre, se til deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet,
idet du rekker ut din hånd til helbredelse, og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.»
Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
Men hele mengden av dem som var kommet til tro, hadde ett hjerte og én sjel, og ikke én sa om noe av det de eide, at det var hans eget, men de hadde alt felles.
Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.
For det var heller ikke noen trengende blant dem; for alle som eide jord eller hus, solgte det og bar fram salgssummen for det som ble solgt,
og la det for apostlenes føtter, og det ble delt ut til hver enkelt etter som han hadde behov.
Og Joses, som av apostlene fikk tilnavnet Barnabas – som betyr trøstens sønn – en levitt, kypriot av ætt,
han eide en åker, solgte den, bar fram pengene og la dem for apostlenes føtter.