Og David talte til Herren ordene i denne sangen, den dagen Herren hadde reddet ham fra alle hans fienders hånd og fra Sauls hånd.
Han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder.
Min Gud, min klippe som jeg søker tilflukt i, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du meg.
Jeg påkaller den Høylovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender.
For dødens brenninger omsluttet meg, fordervelsens strømmer forferdet meg.
Dødsrikets rep omga meg, dødens snarer overfalt meg.
I min trengsel påkalte jeg Herren, og til min Gud ropte jeg. Han hørte min røst fra sitt tempel, og mitt rop nådde hans ører.
Da rystet og skalv jorden, himmelens grunnvoller bevet og rystet, for hans vrede blusset opp.
Røyk steg opp fra hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brant ut fra ham.
Han bøyde himmelen og steg ned, og skymørke var under hans føtter.
Han red på en kjerub og fløy, og han viste seg på vindens vinger.
Han gjorde mørket til telt rundt seg, vannmasser, himmelens tette skyer.
Fra glansen foran ham brant gloende kull.
Herren tordnet fra himmelen, og Den Høyeste lot sin røst høre.
Han sendte ut piler og spredte dem, lyn, og forvirret dem.
Da kom havets renner til syne, verdens grunnvoller ble blottlagt ved Herrens trussel, for åndepusten fra hans nese.
Han rakte ut fra det høye, han grep meg; han dro meg opp av store vann.
Han fridde meg fra min sterke fiende, fra dem som hater meg, for de var sterkere enn meg.
De overfalt meg på min ulykkes dag, men Herren ble min støtte.
Han førte meg ut i fritt rom; han fridde meg, for han hadde behag i meg.
Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet, etter mine henders renhet lønnet han meg.
For jeg holdt Herrens veier og vek ikke i ugudelighet fra min Gud.
For alle hans dommer hadde jeg for øye, og fra hans lover vek jeg ikke.
Jeg var ulastelig for ham, og jeg voktet meg for min misgjerning.
Og Herren gjengjeldte meg etter min rettferdighet, etter min renhet for hans øyne.
Mot den fromme viser du deg from, mot den ulastelige kriger viser du deg ulastelig.
Mot den rene viser du deg ren, og mot den forvendte viser du deg vrang.
Et armt folk frelser du, men dine øyne er mot de hovmodige; dem ydmyker du.
For du er min lampe, Herre, og Herren lyser opp mitt mørke.
For med deg stormer jeg mot en fiendeskare, med min Gud springer jeg over en mur.
Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er lutret. Han er et skjold for alle som tar sin tilflukt til ham.
For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud?
Gud er mitt sterke vern, og han gjør min vei fullkommen.
Han gjør mine føtter som hindene og stiller meg på mine høyder.
Han opplærer mine hender til krig, så mine armer spenner en bue av bronse.
Du ga meg din frelse til skjold, og din ydmykhet gjør meg stor.
Du gjør plassen vid for mine skritt under meg, og anklene mine vakler ikke.
Jeg forfulgte mine fiender og utslettet dem, og jeg vendte ikke om før jeg hadde gjort ende på dem.
Jeg gjorde ende på dem og knuste dem, så de ikke kunne reise seg; de falt under mine føtter.
Du omgjordet meg med styrke til striden, du bøyde mine motstandere under meg.
Du lot mine fiender vende ryggen til meg, og dem som hatet meg, utryddet jeg.
De ser seg om, men det er ingen frelser – til Herren, men han svarer dem ikke.
Jeg knuser dem som jordens støv; som søle i gatene maler jeg dem i stykker og tramper dem ned.
Du fridde meg fra mitt folks strider, du bevarer meg som hode for folkeslag; et folk jeg ikke kjente, tjener meg.
Fremmedes sønner kryper for meg; så snart de hører om meg, lyder de meg.
Fremmedes sønner visner bort, og de kommer skjelvende ut av sine borger.
Herren lever, og velsignet være min klippe, og opphøyd være Gud, min frelses klippe.
Den Gud som gir meg hevn og legger folkeslag under meg,
og som fører meg ut fra mine fiender; over mine motstandere opphøyer du meg, fra voldsmannen redder du meg.
Derfor vil jeg prise deg, Herre, blant folkene, og lovsynge ditt navn.
Han gjør frelsen stor for sin konge og viser miskunn mot sin salvede, mot David og hans ætt til evig tid.