Til sangmesteren. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David.
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min frelse er mitt brøls ord.
Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, og om natten, men jeg finner ingen ro.
Men du er hellig, du som troner over Israels lovsanger.
På deg stolte våre fedre; de stolte, og du utfridde dem.
Til deg ropte de og ble reddet; på deg stolte de og ble ikke til skamme.
Men jeg er en orm og ikke en mann, til spott for mennesker og foraktet av folk.
Alle som ser meg, spotter meg; de vrenger på leppen, de rister på hodet:
Overlat det til Herren! La ham utfri ham, la ham berge ham, for han har behag i ham.
For du er den som dro meg fram fra mors liv, du som lot meg hvile trygt ved min mors bryst.
På deg er jeg kastet fra mors liv; fra min mors liv er du min Gud.
Vær ikke langt borte fra meg, for trengselen er nær, for det finnes ingen hjelper.
Mange okser omringer meg, Basans sterke stuter kringsetter meg.
De spiler opp sin munn mot meg, som en sønderrivende og brølende løve.
Jeg er utøst som vann, og alle mine bein er skilt fra hverandre. Mitt hjerte er blitt som voks; det er smeltet i mitt indre.
Min kraft er uttørket som et potteskår, min tunge kleber seg til mine gommer, og i dødens støv legger du meg.
For hunder omringer meg, en flokk av ugjerningsmenn kringsetter meg; de har gjennomboret mine hender og mine føtter.
Jeg kan telle alle mine bein; de stirrer, de ser på meg med skadefryd.
De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.
Men du, Herre, vær ikke langt borte! Min styrke, skynd deg til min hjelp!
Redd min sjel fra sverdet, mitt eneste fra hundens makt!
Frels meg fra løvens gap og fra villoksers horn – du har bønnhørt meg!
Jeg vil forkynne ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovprise deg.
Dere som frykter Herren, lovpris ham! Hele Jakobs ætt, ær ham! Og ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt!
For han har ikke foraktet og ikke avskydd den elendiges elendighet, og ikke skjult sitt ansikt for ham; men da han ropte til ham, hørte han.
Fra deg kommer min lovsang i en stor forsamling; mine løfter vil jeg innfri foran dem som frykter ham.
De ydmyke skal spise og bli mette; de som søker Herren, skal lovprise ham. Må deres hjerte leve til evig tid!
Alle jordens ender skal minnes det og vende om til Herren, og alle folkenes slekter skal tilbe for ditt åsyn.
For kongedømmet hører Herren til, og han hersker over folkene.
Alle jordens rikmenn skal ete og tilbe; for hans åsyn skal alle som stiger ned i støvet bøye kne, og den som ikke kan holde sin sjel i live.
Etterkommere skal tjene ham; det skal fortelles om Herren til den kommende slekt.
De skal komme og kunngjøre hans rettferdighet for et folk som skal fødes, at han har gjort det.