Til sangmesteren. Av David. En salme. Min lovsangs Gud, vær ikke taus!
For en ugudelig munn og en svikefull munn har de åpnet mot meg; de har talt til meg med løgnaktig tunge.
Og med hatets ord har de omgitt meg, og de har kjempet mot meg uten årsak.
Til gjengjeld for min kjærlighet anklager de meg, men jeg er bare bønn.
De har lagt ondt på meg til gjengjeld for godt, og hat for min kjærlighet.
Sett en ugudelig over ham, og la en anklager stå ved hans høyre hånd!
Når han dømmes, la ham gå ut som skyldig, og la hans bønn bli til synd.
La hans dager bli få, la en annen ta hans embete!
La hans barn bli farløse og hans kone enke.
La hans barn flakke omkring og tigge, og søke ut fra sine ruiner.
La en långiver legge snare etter alt han eier, og la fremmede plyndre frukten av hans slit.
La ingen utstrekke miskunn mot ham, og la ingen forbarme seg over hans farløse barn.
La hans etterslekt bli utryddet, la deres navn bli utslettet i neste slektsledd.
La hans fedres misgjerning bli husket hos Herren, og la ikke hans mors synd bli utslettet.
La dem alltid være for Herrens åsyn, og la ham utrydde deres minne fra jorden.
Fordi han ikke kom i hu å vise miskunn, men forfulgte en mann som var fattig og nødstedt, og den som var knust i hjertet, for å drepe ham.
Han elsket forbannelse, og den kom over ham; han hadde ikke behag i velsignelse, og den ble fjern fra ham.
Han kledde seg i forbannelse som sin kledning, og den trengte som vann inn i hans indre og som olje inn i hans bein.
La den bli for ham som et klede han svøper seg i, og som et belte han alltid omgjorder seg med.
Dette er mine anklageres lønn fra Herren, og deres som taler ondt mot min sjel.
Men du, Gud Herre, gjør med meg for ditt navns skyld; for din miskunn er god, redd meg!
For jeg er fattig og trengende, og mitt hjerte er gjennomboret i mitt indre.
Som en skygge når den heller, svinner jeg bort; jeg ristes av som en gresshoppe.
Mine knær vakler av faste, og mitt kjød svinner hen uten fedme.
Og jeg er blitt til spott for dem; de ser meg og rister på hodet.
Hjelp meg, Herre min Gud, frels meg etter din miskunn,
så de skal kjenne at dette er din hånd, at du, Herre, har gjort det.
De forbanner, men du velsigner. De reiser seg og blir til skamme, men din tjener gleder seg.
La mine anklagere kle seg i vanære og svøpe seg i sin skam som i en kappe.
Jeg vil takke Herren storlig med min munn, og midt iblant mange vil jeg lovprise ham.
For han står ved den fattiges høyre hånd for å frelse ham fra dem som dømmer hans sjel.