Og de kom over til den andre siden av sjøen, til gadarenernes land.
Og da han steg ut av båten, kom det straks en mann med en uren ånd imot ham fra gravene.
Han hadde sin bolig i gravene, og ingen kunne binde ham, ikke engang med lenker.
For han hadde ofte vært bundet med fotjern og lenker, og lenkene hadde han slitt i stykker og fotjernene knust, og ingen maktet å temme ham.
Og han var alltid, natt og dag, på fjellene og i gravene, og skrek og slo seg selv med steiner.
Men da han så Jesus langt borte, løp han til og kastet seg ned for ham.
Og han ropte med høy røst og sa: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Sønn av Gud Den Høyeste? Jeg besverger deg ved Gud: Pin meg ikke!»
For han sa til ham: «Far ut av mannen, du urene ånd!»
Og han spurte ham: «Hva er navnet ditt?» Og han svarte: «Legion er mitt navn, for vi er mange.»
Og han ba ham innstendig om at han ikke måtte sende dem ut av området.
Men der ved fjellet var det en stor svineflokk som beitet.
Og alle demonene ba ham og sa: «Send oss inn i svinene, så vi kan fare inn i dem!»
Og Jesus ga dem straks lov. Og de urene åndene fór ut og fór inn i svinene, og flokken styrtet utfor stupet ned i sjøen – de var omkring to tusen – og druknet i sjøen.
De som voktet svinene, flyktet og fortalte det i byen og på landet. Og folk gikk ut for å se hva som hadde skjedd.
Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påkledd og ved sans og samling, han som hadde hatt legionen, og de ble redde.
Og de som hadde sett det, fortalte dem hvordan det gikk med den besatte, og om svinene.
Og de begynte å be ham om å dra bort fra området deres.
Og da han gikk i båten, ba han som hadde vært besatt, om å få være med ham.
Men Jesus ga ham ikke lov, men sa til ham: «Gå hjem til dine egne, og fortell dem alt det Herren har gjort for deg, og at han har forbarmet seg over deg.»
Og han gikk bort og begynte å forkynne i Dekapolis alt det Jesus hadde gjort for ham, og alle undret seg.
Og da Jesus igjen hadde dratt over med båten til den andre siden, samlet det seg en stor folkemengde om ham, og han var ved sjøen.
Og se, det kommer en av synagogeforstanderne ved navn Jairus, og da han ser ham, faller han ned for føttene hans.
Og han bønnfalt ham innstendig og sa: «Min lille datter ligger på det siste. Kom og legg hendene på henne, så hun kan bli frelst og leve!»
Og han gikk av sted med ham, og en stor folkemengde fulgte ham, og de trengte seg på ham.
Og der var en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år,
hun hadde lidd mye under mange leger og brukt opp alt hun eide, og var ikke blitt hjulpet noe, men var heller blitt verre.
Da hun hadde hørt om Jesus, kom hun bakfra i folkemengden og rørte ved kappen hans.
For hun sa: «Om jeg så bare rører ved klærne hans, blir jeg helbredet.»
Og straks tørket blodkilden hennes ut, og hun kjente i kroppen at hun var helbredet for plagen.
Og straks kjente Jesus i seg selv den kraften som var gått ut fra ham, og han vendte seg om i skaren og sa: «Hvem rørte ved klærne mine?»
Og disiplene hans sa til ham: «Du ser at folkemengden trenger seg på deg, og du sier: Hvem rørte ved meg?»
Og han så seg omkring for å se henne som hadde gjort dette.
Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hva som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten.
Da sa han til henne: «Datter, din tro har frelst deg. Gå i fred, og vær helbredet for din plage.»
Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor uleiliger du mesteren lenger?»
Men Jesus hørte straks det ordet som ble sagt, og sier til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!»
Og han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.
Og han kommer til synagogeforstanderens hus og ser et oppstyr, folk som gråter og jamrer seg høyt.
Og han gikk inn og sa til dem: «Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke dødt, men sover.»
Og de lo av ham. Men han drev alle ut, tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå.
Og han tok barnet ved hånden og sa til henne: «Talita kumi!», som oversatt betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!»
Og straks reiste jenta seg og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av stor forundring.
Og han befalte dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at hun skulle få noe å spise.