Og det skjedde i tiden som fulgte, at han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby, og forkynte og bar fram det gode budskapet om Guds rike, og de tolv var med ham,
og noen kvinner som var helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria, kalt Magdalena, som sju demoner hadde fart ut av,
og Johanna, kona til Kusa, Herodes' forvalter, og Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide.
Da en stor folkemengde samlet seg, og folk fra by etter by kom til ham, sa han i en lignelse:
En såmann gikk ut for å så sitt såkorn. Og da han sådde, falt noe ved veien, og det ble tråkket ned, og himmelens fugler spiste det opp.
Og noe falt på klippen, og da det vokste opp, visnet det, fordi det ikke hadde væte.
Og noe falt midt iblant tornene, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.
Og noe annet falt i den gode jorden, og det vokste opp og bar frukt i hundrefold. Da han sa dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre!
Men disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen skulle bety.
Han sa: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter, men til de andre gis det i lignelser, for at de, selv om de ser, ikke skal se, og selv om de hører, ikke skal forstå.»
Men dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.
De ved veien er de som hører; så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det, og disse har ikke rot; de tror for en tid, og i prøvelsens tid faller de fra.
Men det som falt blant tornene, det er de som har hørt, og mens de går videre, kveles de av livets bekymringer, rikdom og nytelser, og bærer ikke fullmoden frukt.
Men det i den gode jorden, det er de som hører ordet og holder det fast i et edelt og godt hjerte og bærer frukt i utholdenhet.
Men ingen som tenner et lys, dekker det med et kar eller setter det under en seng, men han setter det på en lysestake, for at de som kommer inn, kan se lyset.
For det er ingenting skjult som ikke skal bli åpenbart, og heller ikke noe hemmelig som ikke skal bli kjent og komme fram i lyset.
Se derfor til hvordan dere hører! For den som har, til ham skal det gis, og den som ikke har, fra ham skal selv det han mener å ha, bli tatt.
Men hans mor og hans brødre kom til ham, og de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden.
Og det ble meldt ham: «Din mor og dine brødre står utenfor og vil se deg.»
Men han svarte og sa til dem: «Min mor og mine brødre er de som hører Guds ord og gjør etter det.»
Og det skjedde en av dagene at han og disiplene hans gikk om bord i en båt, og han sa til dem: «La oss dra over til den andre siden av sjøen.» Og de la ut.
Men mens de seilte, sovnet han. Da fór en stormvind ned over sjøen, og båten fyltes, og de var i fare.
Da gikk de til ham og vekket ham og sa: «Mester, mester, vi går under!» Men han reiste seg og truet vinden og vannets bølger, og de la seg, og det ble blikkstille.
Han sa til dem: «Hvor er deres tro?» Men de ble redde og undret seg, og sa til hverandre: «Hvem er da denne, at han befaler både vindene og vannet, og de adlyder ham?»
Og de seilte inn til gadarenernes land, som ligger rett overfor Galilea.
Da han steg i land, møtte det ham en mann fra byen som i lang tid hadde hatt demoner. Han hadde ikke klær på seg og oppholdt seg ikke i hus, men i gravene.
Da han så Jesus, skrek han, falt ned for ham og sa med høy røst: «Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, du Sønn av Gud, Den Høyeste? Jeg ber deg, pin meg ikke!»
For han hadde befalt den urene ånden å fare ut av mannen. For i lange tider hadde den grepet ham, og han ble bundet med lenker og fotjern og holdt under vakt, men han slet i stykker båndene og ble drevet av demonen ut i ødemarkene.
Men Jesus spurte ham og sa: «Hva er ditt navn?» Han sa: «Legion», for mange demoner hadde faret inn i ham.
Og de ba ham om at han ikke skulle befale dem å fare ned i avgrunnen.
Men det var en stor flokk svin som beitet der på fjellet, og de ba ham gi dem lov til å fare inn i dem, og han ga dem lov.
Da fór demonene ut av mannen og inn i svinene, og flokken styrtet utfor stupet ned i sjøen og druknet.
Men da gjeterne så det som hadde skjedd, flyktet de og fortalte det i byen og på landet.
De gikk da ut for å se det som hadde skjedd, og de kom til Jesus og fant mannen som demonene hadde gått ut av, sittende ved Jesu føtter, påkledd og ved sans og samling, og de ble forferdet.
Men de som hadde sett det, fortalte dem hvordan den demonbesatte var blitt frelst.
Og hele folkemengden fra gadarenernes omegn ba ham dra bort fra dem, for de var grepet av stor frykt. Men han gikk i båten og vendte tilbake.
Mannen som demonene hadde gått ut av, ba ham om å få være sammen med ham. Men Jesus sendte ham bort og sa:
«Gå tilbake til huset ditt og fortell alt det Gud har gjort for deg.» Og han gikk bort og forkynte over hele byen alt det Jesus hadde gjort for ham.
Men da Jesus vendte tilbake, tok skaren imot ham, for alle ventet på ham.
Og se, det kom en mann ved navn Jairus, og han var forstander for synagogen. Han falt ned for Jesu føtter og ba ham komme inn i huset sitt.
For han hadde en eneste datter, omkring tolv år gammel, og hun lå for døden. Men mens han gikk, trengte skarene seg inn på ham.
Og en kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, og som hadde brukt alt hun eide på leger, men ikke kunne bli helbredet av noen,
kom bakfra og rørte ved dusken på kappen hans, og straks stanset blødningen hennes.
Og Jesus sa: «Hvem var det som rørte ved meg?» Men da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: «Mester, folkemengden trykker og trenger deg, og du sier: Hvem var det som rørte ved meg?»
Men Jesus sa: «Noen rørte ved meg, for jeg merket at en kraft gikk ut fra meg.»
Men da kvinnen så at det ikke var skjult, kom hun skjelvende og falt ned for ham, og fortalte ham foran hele folket hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun straks ble helbredet.
Men han sa til henne: «Vær frimodig, datter! Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderen og sa til ham: «Din datter er død. Bry ikke mesteren.»
Men da Jesus hørte det, svarte han ham: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst.»
Men da han kom til huset, lot han ingen gå inn uten Peter og Johannes og Jakob og jentas far og mor.
Alle gråt og jamret over henne, men han sa: «Gråt ikke! Hun er ikke død, men sover.»
Og de lo av ham, for de visste at hun var død.
Men han drev alle ut, tok henne ved hånden og ropte: «Pike, stå opp!»
Da vendte hennes ånd tilbake, og hun reiste seg straks. Og han befalte at de skulle gi henne noe å spise.
Og foreldrene hennes ble slått av undring, men han påla dem å ikke si til noen det som var skjedd.