Jeg er mannen som så elendighet under hans vredes ris.
Meg har han drevet og ført i mørke og ikke i lys.
Bare mot meg vender han sin hånd igjen og igjen hele dagen.
Han har tært bort mitt kjød og min hud, han har knust mine bein.
Han har bygd mot meg og omringet meg med gift og møye.
I mørke steder har han latt meg bo, lik dem som for lengst er døde.
Han har murt meg inne så jeg ikke slipper ut; han har gjort bronselenkene mine tunge.
Selv når jeg skriker og roper om hjelp, har han stengt min bønn ute.
Han tilmurte mine veier med hugne steiner, mine stier gjorde han krokete.
En lurende bjørn var han mot meg, en løve i skjul.
Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev meg og la meg øde.
Han spente sin bue og stilte meg opp som mål for pilen.
Han sendte sitt koggers sønner inn i mine nyrer.
Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, deres spottesang hele dagen.
Han har mettet meg med bitre urter, han har drenket meg med malurt.
Han knuste mine tenner med grus, han trykket meg ned i asken.
Min sjel er støtt bort fra fred; jeg har glemt det gode.
Og jeg sa: Min styrke er tapt, og mitt håp fra Herren.
Husk min elendighet og min hjemløshet, malurt og galle.
Min sjel minnes det så vel, og er nedbøyd i meg.
Dette vil jeg legge meg på hjertet, derfor vil jeg håpe.
Det er Herrens miskunn at vi ikke er utslettet, for hans barmhjertighet tar aldri slutt.
De er nye hver morgen, stor er din trofasthet.
Min del er Herren, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
Herren er god mot dem som venter på ham, mot den sjel som søker ham.
Det er godt å vente i stillhet på Herrens frelse.
Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom.
La ham sitte alene og tie, for han har lagt det på ham.
La ham legge munnen i støvet, kanskje finnes det håp.
La ham vende kinnet til den som slår ham, la ham mettes med hån.
For Herren forkaster ikke til evig tid.
For om han volder sorg, så forbarmer han seg etter sin rike miskunn.
For det er ikke av hjertet han plager og bedrøver menneskenes barn.
Å knuse under sine føtter alle jordens fanger.
Å bøye en manns rett for Den Høyestes åsyn.
Å forvrenge et menneskes sak – det godtar ikke Herren.
Hvem er den som talte, og det skjedde, uten at Herren har befalt det?
Går ikke både det onde og det gode ut fra Den Høyestes munn?
Hvorfor klager et levende menneske? En mann over sine synder!
La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
Vi har gjort opprør og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
Du hyllet deg i vrede og forfulgte oss; du drepte, du sparte ikke.
Du har innhyllet deg i en sky, så ingen bønn slipper igjennom.
Til avskrap og utskudd har du gjort oss midt blant folkene.
De sperret opp munnen mot oss, alle våre fiender.
Gru og grav er blitt vår lodd, ødeleggelse og undergang.
Strømmer av vann rinner fra mitt øye over ødeleggelsen av mitt folks datter.
Mitt øye strømmer og stilner ikke, uten opphør.
Inntil Herren skuer ned og ser fra himmelen.
Mitt øye piner min sjel for alle døtrene i min by.
Hardt har de jaget meg som en fugl, mine fiender, uten grunn.
De gjorde ende på mitt liv i gropen og kastet stein på meg.
Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er avskåret.
Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
Du hørte min røst; skjul ikke ditt øre for mitt rop om lindring.
Du kom nær den dagen jeg kalte på deg; du sa: Frykt ikke!
Herre, du har ført min sjels sak, du har løst ut mitt liv.
Herre, du har sett uretten mot meg; døm min sak!
Du har sett all deres hevn, alle deres planer mot meg.
Du har hørt deres hån, Herre, alle deres planer mot meg.
Leppene til dem som reiser seg mot meg, og deres tanker mot meg hele dagen.
Se på dem når de sitter og når de står opp! Jeg er deres spottesang.
Du vil gi dem gjengjeld, Herre, etter deres henders gjerning.
Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse over dem.
Forfølg dem i vrede og utrydd dem fra under Herrens himmel.