Da kalte Josva til seg rubenittene, gadittene og den halve Manasse-stammen.
Og han sa til dem: «Dere har holdt alt det Moses, Herrens tjener, befalte dere, og dere har lyttet til min røst i alt det jeg befalte dere.
Dere har ikke forlatt brødrene deres i denne lange tiden, helt til denne dag, og dere har overholdt det Herren deres Gud har pålagt dere.
Og nå har Herren deres Gud gitt brødrene deres ro, slik han lovet dem. Så vend nå om og dra til teltene deres, til det landet som er deres eiendom, som Moses, Herrens tjener, ga dere på den andre siden av Jordan.
Vær bare svært nøye med å holde budet og loven som Moses, Herrens tjener, befalte dere: å elske Herren deres Gud, å vandre på alle hans veier, å holde hans bud, å holde fast ved ham og å tjene ham av hele deres hjerte og av hele deres sjel.»
Så velsignet Josva dem og lot dem dra, og de dro til sine telt.
Til den ene halvdelen av Manasses stamme hadde Moses gitt land i Basan, og til den andre halvdelen ga Josva land sammen med brødrene deres på vestsiden av Jordan. Og da Josva sendte dem hjem til teltene deres, velsignet han dem også.
Og han sa til dem: «Vend tilbake til teltene deres med store rikdommer, med svært mye buskap, med sølv og gull, bronse og jern og svært mange klær. Del byttet fra fiendene deres med brødrene deres.»
Så vendte Rubens sønner, Gads sønner og den halve Manasse-stammen om og dro av sted fra Israels barn, fra Sjilo, som ligger i Kanaans land, for å dra til Gileads land, til sitt eget eiendomsland, som de hadde tatt i eie etter Herrens befaling ved Moses.
Da de kom til Gelilot ved Jordan, som ligger i Kanaans land, bygde Rubens sønner og Gads sønner og den halve Manasse-stammen et alter der ved Jordan, et alter som var stort å se til.
Og Israels barn hørte det bli sagt: Se, Rubens sønner, Gads sønner og den halve Manasse-stammen har bygd et alter rett overfor Kanaans land, i Jordan-traktene, på Israels barns side.
Da Israels barn hørte det, samlet hele Israels barns menighet seg i Sjilo for å dra opp til strid mot dem.
Så sendte Israels barn Pinehas, presten Elasars sønn, til Rubens barn og til Gads barn og til den halve Manasse-stammen i Gileads land.
Og sammen med ham ti høvdinger, én høvding for hvert fedrenehus fra hver av Israels stammer; og hver av dem var overhode for sitt fedrenehus blant Israels tusener.
Og de kom til Rubens sønner og Gads sønner og den halve Manasse-stammen i Gileads land, og de talte med dem og sa:
Så sier hele Herrens menighet: Hva er dette for en troløshet dere har begått mot Israels Gud, at dere i dag vender dere bort fra Herren ved å bygge dere et alter, så dere i dag gjør opprør mot Herren?
Er det for lite for oss med Peors misgjerning, den som vi ennå den dag i dag ikke har renset oss fra, og plagen kom over Herrens menighet?
Og dere vender dere i dag bort fra Herren! Hvis dere gjør opprør mot Herren i dag, vil han i morgen la sin vrede ramme hele Israels menighet.
Men dersom deres eiendomsland er urent, så dra over til Herrens eiendomsland, der Herrens tabernakel står, og ta dere eiendom blant oss. Men gjør ikke opprør mot Herren, og gjør ikke opprør mot oss ved å bygge dere et alter foruten alteret til Herren vår Gud.
Viste ikke Akan, Serahs sønn, troløshet med det bannlyste, så det kom vrede over hele Israels menighet? Han var bare én mann, men han døde ikke alene for sin misgjerning.
Da svarte Rubens sønner og Gads sønner og den halve Manasse-stammen, og de talte til overhodene for Israels tusener:
Gud, Gud, Herren, Gud, Gud, Herren, han vet det, og Israel skal vite det: Om det er i opprør eller i troløshet mot Herren, da frels oss ikke i dag!
Om vi har bygd oss et alter for å vende oss bort fra Herren, eller for å ofre brennoffer og grødeoffer på det, eller for å bære fram fredsoffer på det – må Herren selv kreve oss til regnskap!
Nei, vi gjorde dette av bekymring for en sak, for vi tenkte: I fremtiden vil deres sønner si til våre sønner: «Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?»
Herren har satt Jordan som grense mellom oss og dere, Rubens sønner og Gads sønner. Dere har ingen del i Herren. Slik kunne deres barn få våre barn til å slutte å frykte Herren.
Derfor sa vi: La oss nå bygge oss et alter, ikke til brennoffer og heller ikke til slaktoffer.
Men det skal være et vitne mellom oss og dere og mellom våre slektsledd etter oss, om at vi skal utføre tjenesten for Herren for hans åsyn med våre brennoffer, våre slaktoffer og våre fredsoffer, så ikke deres sønner i dager som kommer skal si til våre sønner: «Dere har ingen del i Herren.»
Og vi sa: Om det skjer at de i fremtiden sier dette til oss og våre etterkommere, da vil vi si: Se på denne etterligningen av Herrens alter som våre fedre har laget, ikke til brennoffer eller slaktoffer, men som et vitne mellom oss og dere.
Det være langt fra oss å gjøre opprør mot Herren og i dag vende oss bort fra Herren ved å bygge et alter til brennoffer, grødeoffer og slaktoffer, foruten Herren vår Guds alter, som står foran hans tabernakel.
Da Pinehas, presten, og menighetens ledere og overhodene for Israels tusener, som var med ham, hørte de ordene som Rubens sønner, Gads sønner og Manasses sønner talte, syntes de godt om det.
Og Pinehas, sønn av presten Elasar, sa til Rubens sønner, til Gads sønner og til Manasses sønner: «I dag vet vi at Herren er midt iblant oss, siden dere ikke har begått denne troløsheten mot Herren. Dermed har dere berget Israels sønner fra Herrens hånd.»
Så vendte Pinehas, presten Elasars sønn, og høvdingene tilbake fra Rubens sønner og Gads sønner, fra Gileads land til Kanaans land, til Israels sønner, og de brakte dem svar.
Og saken var god i Israels barns øyne, og Israels barn velsignet Gud, og de sa ikke lenger at de ville dra opp mot dem til strid for å ødelegge landet der Rubens barn og Gads barn bodde.
Og Rubens sønner og Gads sønner kalte alteret Vitne, for det er et vitne mellom oss om at Herren er Gud.