Men nå ler de av meg, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg foraktet å sette sammen med mine gjeterhunder.
Hva skulle jeg vel med styrken i hendene deres? Deres livskraft er gått tapt.
Uttæret av nød og sult gnager de på den tørre moen, som i går var øde og ødemark.
De plukker melde ved buskene, og gyvelrøtter er deres brød.
Fra samfunnet jages de ut; folk roper etter dem som etter en tyv.
I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jorden og blant klipper.
Mellom buskene skriker de, under neslekrattet klynger de seg sammen.
Barn av dårer, ja, barn uten navn, pisket ut av landet.
Men nå er jeg blitt deres spottesang, og jeg er blitt et ordtak for dem.
De avskyr meg, holder seg langt borte fra meg, og de sparer ikke mitt ansikt for spytt.
For han har løsnet min buestreng og ydmyket meg, og de har kastet tøylen av for mitt åsyn.
På min høyre side reiser yngelen seg; de støter mine føtter bort og bygger opp sine ulykkesveier mot meg.
De bryter opp min sti, de fremmer min ulykke, de som selv står uten hjelper.
Som gjennom en vid revne kommer de; under ruinene velter de seg fram.
Redsler er vendt mot meg; de jager min ære som vinden, og som en sky har min frelse faret bort.
Og nå utøser min sjel seg i meg; elendighetens dager griper meg.
Natten gjennomborer mine bein så de løsner fra meg, og mine gnagende smerter legger seg ikke til hvile.
Med stor kraft vansires min kledning; den snører meg inn som kragen på min kjortel.
Han har kastet meg i dyndet, og jeg er blitt som støv og aske.
Jeg roper til deg, men du svarer meg ikke; jeg står der, og du bare stirrer på meg.
Du har vendt deg og blitt grusom mot meg; med din hånds makt forfølger du meg.
Du løfter meg opp på vinden, lar meg ri på den, og oppløser meg i stormens brak.
For jeg vet at du fører meg til døden, til huset der alt levende samles.
Men rekker ikke en mann ut hånden i ruinene? Roper han ikke om hjelp i sin ulykke?
Gråt jeg ikke over den som hadde harde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?
For jeg ventet på det gode, men det onde kom; jeg håpet på lys, men mørket kom.
Mine innvoller koker og har ingen ro; trengsels dager har møtt meg.
Svart går jeg omkring, uten sol; jeg reiser meg i forsamlingen og roper om hjelp.
Jeg er blitt en bror for sjakaler og en venn for strutser.
Min hud er blitt svart og faller av meg, og mine bein brenner av hete.
Min harpe er blitt til sorg, og min fløyte til de gråtendes røst.