Hør på meg, dere som jager etter rettferdighet, dere som søker Herren! Se på klippen dere ble hugget ut av, og på brønnen dere ble gravd ut av.
Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere. For jeg kalte ham da han bare var én, og jeg velsignet ham og gjorde ham tallrik.
For Herren trøster Sion, han trøster alle hennes ruiner. Han gjør hennes ørken lik Eden og hennes ødemark lik Herrens hage. Fryd og glede skal finnes i henne, takksigelse og lyden av lovsang.
Hør på meg, mitt folk, og mitt folkeslag, vend øret til meg! For lov går ut fra meg, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene.
Min rettferdighet er nær, min frelse har gått ut, og mine armer skal dømme folkene. Øyene skal vente på meg, og på min arm skal de håpe.
Løft øynene deres mot himmelen og se på jorden her nede! For himmelen skal løses opp som røyk, og jorden skal slites ut som et klesplagg; de som bor på den, skal dø som mygg. Men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes.
Hør på meg, dere som kjenner rettferd, du folk med min lov i hjertet! Frykt ikke menneskers hån, og bli ikke forferdet over deres spott.
For som et klesplagg skal møll fortære dem, og som ull skal mott fortære dem; men min rettferdighet skal vare til evig tid, og min frelse fra slekt til slekt.
Våkn opp, våkn opp, ifør deg styrke, du Herrens arm! Våkn opp som i fordums dager, i urtidens slekter! Var det ikke du som kløvde Rahab, som gjennomboret dragen?
Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, du som gjorde havets dybder til en vei så de gjenløste kunne gå over?
Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang og evig glede over deres hode; fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly.
Jeg, jeg er han som trøster dere. Hvem er du, at du frykter for et menneske som skal dø, og for et menneskebarn som blir som gress?
Og du glemmer Herren, din skaper, han som spente ut himmelen og grunnfestet jorden, og du frykter uopphørlig hele dagen for undertrykkerens vrede når han gjør seg klar til å ødelegge. Hvor er da undertrykkerens vrede?
Snart skal den bøyde fange bli løst; han skal ikke dø og fare ned i graven, og han skal ikke mangle sitt brød.
Og jeg er Herren din Gud, som rører opp havet så dets bølger bruser; hærskarenes Herre er hans navn.
Jeg la mine ord i din munn og i skyggen av min hånd dekket jeg deg, for å plante himmelen og grunnfeste jorden og for å si til Sion: Du er mitt folk.
Våkn opp, våkn opp, reis deg, Jerusalem, du som fra Herrens hånd har drukket hans vredes beger! Tumlebegerets skål har du drukket og tømt til bunns.
Ingen av alle de sønnene hun fødte, leder henne, og ingen av alle de sønnene hun fostret, tar henne i hånden.
To ting har rammet deg – hvem sørger med deg? Ødeleggelse og undergang, sult og sverd – hvem skal jeg trøste deg med?
Dine barn har segnet om, de ligger på alle gatehjørner som en antilope i garnet, fulle av Herrens vrede, av din Guds refsing.
Derfor, hør nå dette, du arme, du som er drukken, men ikke av vin!
Så sier din Herre, Herren og din Gud, som fører sitt folks sak: Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd; skålen, min vredes beger, skal du aldri mer drikke av.
Og jeg vil legge det i hånden på dine plagere, de som sa til deg: «Bøy deg ned, så vi kan gå over!» Og du gjorde din rygg lik jorden, og som en gate for dem som går over.