La meg synge for min elskede, min kjæres sang om hans vingård. Min elskede hadde en vingård på en fruktbar høyde.
Han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vinstokker i den. Han bygde et vakttårn midt i den og hogg også ut en vinpresse i den. Han ventet at den skulle bære gode druer, men den bar ville druer.
Og nå, Jerusalems innbyggere og Judas menn, døm nå mellom meg og min vingård!
Hva mer var det å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den? Hvorfor ventet jeg at den skulle bære druer, når den bar ville druer?
Og nå vil jeg la dere vite hva jeg skal gjøre med vingården min: Jeg tar bort gjerdet dens, så den blir fortært; jeg bryter ned muren dens, så den blir tråkket ned.
Jeg vil legge den øde; den skal ikke beskjæres og ikke hakkes, men torn og tistel skal vokse opp. Og skyene vil jeg befale at de ikke skal la regn falle på den.
For vingården til hærskarenes Herre er Israels hus, og Judas menn er hans yndlingsplantning. Han ventet på rett, men se, blodsutgytelse; på rettferdighet, men se, skrik.
Ve dem som legger hus til hus og føyer åker til åker, inntil det ikke finnes mer plass, så dere blir boende alene midt i landet.
I mine ører lyder det fra hærskarenes Herre: Sannelig skal mange hus bli lagt øde, store og gode hus skal stå uten beboere.
For ti plogland vingård skal gi én bat, og en homer såkorn skal gi en efa.
Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som blir sittende langt utover kvelden mens vinen opptenner dem.
Lyre og harpe, tamburin og fløyte og vin har de i sine drikkelag; men Herrens gjerning akter de ikke på, og hans henders verk ser de ikke.
Derfor går mitt folk i eksil for mangel på kunnskap; dets herlighet er menn som sulter, og dets mengde er uttørket av tørst.
Derfor utvider dødsriket sitt svelg og sperrer opp sin munn uten mål; ned farer dens prakt og dens larmende mengde, dens buldrende larm og de som jubler i den.
Og mennesket bøyes, og mannen ydmykes, og de hovmodiges øyne ydmykes.
Men hærskarenes Herre blir opphøyd ved dommen, og den hellige Gud viser seg hellig ved rettferdighet.
Og lam skal beite som på sitt eget beite, og i de rikes ruiner skal fremmede ete.
Ve dem som drar misgjerningen med løgnens tau, og synden som med vognreip.
De som sier: «La ham skynde seg, la ham haste med sitt verk, så vi får se det! La Israels Helliges råd nærme seg og komme, så vi kan kjenne det!»
Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!
Ve dem som er vise i egne øyne og forstandige i egne tanker!
Ve dem som er helter til å drikke vin, og mektige menn til å blande sterk drikk,
de som frikjenner den skyldige for en bestikkelse, og tar retten fra den rettferdige!
Derfor, som ildens tunge fortærer halm, og som tørt gress synker sammen i flammen, skal deres rot bli til råttenskap og deres blomst fare opp som støv. For de har forkastet loven fra hærskarenes Herre og foraktet ordet fra Israels Hellige.
Derfor ble Herrens vrede opptent mot hans folk, og han strakte ut sin hånd mot det og slo det, så fjellene skalv; og likene deres ble som avfall midt i gatene. Men med alt dette har hans vrede ikke vendt seg bort, og hans hånd er fremdeles utstrakt.
Han løfter et banner for folkene langt borte og plystrer på dem fra jordens ende; og se, raskt og lett kommer de.
Ingen blant dem er trett, og ingen snubler; ingen blunder og ingen sover. Beltet om lendene løsner ikke, og sandalremmen ryker ikke.
Hans piler er hvesset, og alle hans buer er spent; hans hesters hover regnes som flint, og hans vognhjul er som en stormvind.
Hans brøl er som løvinnens; han brøler som de unge løvene, han knurrer og griper sitt rov og bærer det i sikkerhet, og det er ingen som redder.
Og på den dagen skal det brøle over ham som havets brøl. Ser man mot jorden, se, der er mørke og trengsel; lyset mørkner i dens skyer.