Se, med rettferdighet skal en konge regjere, og fyrster skal styre med rett.
Og hver av dem skal være som et skjul for vinden og et ly mot regnskyll, som vannstrømmer i et tørt land, som skyggen av en massiv klippe i et utmattet land.
De seendes øyne skal ikke være blinde, og de hørendes ører skal lytte.
De ubesindiges hjerte skal forstå kunnskap, og de stammendes tunge skal være snar til å tale klart.
Dåren skal ikke lenger kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles storsint.
For dåren taler dårskap, og hans hjerte pønser på urett for å øve gudløshet og tale villfarelse om Herren, for å la den sultne gå tom og holde drikke tilbake fra den tørste.
Og den svikefulles våpen er onde; han legger lumske planer for å ødelegge de fattige med falske ord, selv når den trengende taler det som er rett.
Men den edle legger edle planer, og han står fast på det som er edelt.
Dere sorgløse kvinner, reis dere, hør min røst! Dere trygge døtre, vend øret til min tale!
Om år og dag skal dere skjelve, dere trygge! For vinhøsten er over, frukthøsten kommer ikke.
Skjelv, dere sorgløse! Bev, dere trygge! Kle dere av og blott dere, bind sekk om lendene!
De slår seg for brystet og klager over de fagre markene, over det fruktbare vintreet.
På mitt folks jord skal torn og tistel skyte opp, ja, over alle gledens hus i den jublende byen.
For palasset er forlatt, byens vrimmel er oppgitt; høyden og vakttårnet er blitt til huler for evig tid, til fryd for villesler, til beite for flokker.
Inntil Ånden blir utøst over oss fra det høye, og ørkenen blir til fruktbar mark, og den fruktbare marken regnes som skog.
Og rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal dvele på den fruktbare mark.
Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens virkning skal være ro og trygghet til evig tid.
Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens boliger og på sorgfrie hvilesteder.
Men det skal hagle når skogen styrter ned, og dypt skal byen trykkes ned.
Lykkelige er dere som sår ved alle vann, dere som slipper oksen og eselet på frifot.