For Herren skal forbarme seg over Jakob og igjen utvelge Israel. Han skal la dem slå seg til ro på deres egen jord; fremmede skal slutte seg til dem og knytte seg til Jakobs hus.
Folkeslag skal ta dem og føre dem til deres eget sted, og Israels hus skal ta dem i eie på Herrens land som slaver og slavekvinner. De skal ta sine fangetakere til fange og råde over sine undertrykkere.
Og det skal skje på den dagen Herren gir deg hvile fra din smerte og din uro, og fra den harde trelldommen som ble lagt på deg.
Da skal du ta opp denne spottesangen mot kongen av Babel og si: Hvordan har undertrykkeren opphørt, hvordan har utpressingen tatt slutt!
Herren har brutt de ugudeliges stav, herskernes septer.
Han som slo folkeslag i harme med slag uten opphør, som underkuet nasjoner i vrede med forfølgelse uten skånsel.
Hele jorden har fått hvile og ro; de bryter ut i jubelrop.
Selv sypressene gleder seg over deg, Libanons sedrer: «Siden du ble liggende, stiger ingen hogger opp mot oss.»
Dødsriket der nede skjelver i uro for deg når du kommer det i møte. Det vekker skyggene for deg, alle jordens fyrster; det reiser alle folkenes konger opp fra sine troner.
De tar alle til orde og sier til deg: Også du er blitt kraftløs som oss, du er blitt lik oss.
Nedstøtt til dødsriket er din prakt, klangen av dine harper; under deg er makk bredt ut, og ormer er ditt dekke.
Å, hvor du er falt fra himmelen, du strålende stjerne, morgenrødens sønn! Du er felt til jorden, du som slo ned folkeslag!
Og du sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, over Guds stjerner vil jeg reise min trone; og jeg vil ta sete på forsamlingens fjell, i det ytterste nord.
Jeg vil stige opp over skyenes høyder, jeg vil gjøre meg lik Den Høyeste.
Men til dødsriket skal du støtes ned, til gropens dypeste bunn.
De som ser deg, stirrer på deg, de betrakter deg nøye: «Er dette mannen som fikk jorden til å skjelve, som fikk riker til å riste,
han som gjorde verden til en ørken og rev ned dens byer, han som ikke slapp sine fanger hjem?»
Alle folkenes konger, alle sammen, ligger i herlighet, hver i sitt hus.
Men du er kastet ut fra din grav som en avskyelig kvist, kledd i drepte som er gjennomboret av sverd, de som farer ned til gropens steiner, som et nedtråkket lik.
Du skal ikke forenes med dem i graven, for ditt land har du ødelagt, ditt folk har du drept. Ugjerningsmenns avkom skal aldri mer nevnes.
Gjør i stand et slaktested for hans sønner på grunn av deres fedres misgjerning! De skal ikke reise seg og ta jorden i eie og fylle verdens overflate med byer.
Jeg vil reise meg mot dem, sier hærskarenes Herre, og jeg vil utrydde fra Babel både navn og rest, både barn og barnebarn, sier Herren.
Jeg skal gjøre det til et eie for pinnsvin og til vannsumper, og jeg skal feie det bort med ødeleggelsens kost, sier hærskarenes Herre.
Hærskarenes Herre har svoret og sagt: Sannelig, som jeg har tenkt, slik skal det skje, og som jeg har besluttet, skal det stå fast.
Jeg vil knuse Assur i mitt land, og på mine fjell vil jeg trampe ham ned. Hans åk skal vike fra dem, og hans byrde skal vike fra deres skulder.
Dette er planen som er besluttet for hele jorden, og dette er hånden som er rakt ut over alle folkeslag.
For hærskarenes Herre har besluttet det, og hvem kan gjøre det til intet? Hans hånd er utstrakt, og hvem kan vende den bort?
I kong Ahas' dødsår kom dette utsagnet:
Gled deg ikke, hele Filisterland, for staven som slo deg, er brutt! For fra slangens rot skal en giftorm komme fram, og dens frukt blir en flygende serafslange.
De fattigste skal beite, og de trengende skal legge seg ned i trygghet. Men jeg vil drepe din rot med sult, og din rest skal han slå i hjel.
Hyl, du port! Skrik, du by! Smelt av angst, hele Filisterland! For fra nord kommer en røyk, og ingen sakker akterut i hans rekker.
Og hva skal man svare folkeslagets sendebud? At Herren har grunnfestet Sion, og der skal de fattige i hans folk søke tilflukt.