Hør dette, dere prester, og gi akt, du Israels hus! Og du kongehus, vend øret til! For dommen gjelder dere, for dere har vært en snare for Mispa og et utspent nett over Tabor.
De frafalne har sunket dypt i sin slakting, og jeg skal tukte dem alle.
Jeg kjenner Efraim, og Israel er ikke skjult for meg. For nå har du drevet utukt, Efraim; Israel er blitt urent.
Deres gjerninger lar dem ikke vende om til sin Gud, for en utuktens ånd er i deres indre, og Herren kjenner de ikke.
Israels hovmod vitner mot ham i hans eget ansikt. Israel og Efraim skal snuble i sin misgjerning; også Juda skal snuble med dem.
Med sitt småfe og sitt storfe skal de gå for å søke Herren, men de skal ikke finne ham; han har trukket seg bort fra dem.
Mot Herren har de handlet troløst, for de har født fremmede barn. Nå skal nymånen fortære dem og deres arveparter.
Støt i horn i Gibea, blås i trompet i Rama! Blås alarm i Bet-Aven! Etter deg, Benjamin!
Efraim skal bli til en ødemark på straffens dag. Blant Israels stammer har jeg kunngjort det som er pålitelig.
Judas fyrster er blitt som de som flytter grenseskjell; over dem vil jeg utøse min harme som vann.
Efraim er undertrykt, knust i dommen, for han har valgt å følge menneskers bud.
Og jeg er som møll for Efraim og som råte for Judas hus.
Da Efraim så sin sykdom og Juda sitt sår, gikk Efraim til Assur og sendte bud til kong Jareb. Men han kan ikke helbrede dere, og han leger ikke såret deres.
For jeg er som en løve mot Efraim, og som en ungløve mot Judas hus. Jeg, jeg river i stykker og går min vei; jeg bærer bort, og det er ingen som redder.
Jeg vil gå, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner sin skyld og søker mitt åsyn. I sin nød skal de søke meg iherdig.