Da Israel var ung, elsket jeg ham, og fra Egypt kalte jeg min sønn.
Jo mer de kalte på dem, desto mer gikk de bort fra dem. De ofrer til Baalene og brenner røkelse for de utskårne bildene.
Og det var jeg som lærte Efraim å gå, jeg tok dem på mine armer. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.
Med menneskebånd dro jeg dem, med kjærlighets rep. Jeg var for dem som de som løfter åket opp fra kjevene deres, og jeg bøyde meg ned til ham og ga ham føde.
Han skal ikke vende tilbake til Egypts land, men Assur skal være hans konge, for de nektet å vende om.
Sverdet skal rase i hans byer, fortære hans bommer og ete om seg på grunn av deres råd.
Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg; om de kalles til det høye, er det ingen som løfter seg.
Hvordan skal jeg kunne gi deg opp, Efraim, utlevere deg, Israel? Hvordan skal jeg kunne gjøre deg lik Adma, la deg bli som Sebojim? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medfølelse flammer opp.
Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke atter ødelegge Efraim. For jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte; jeg vil ikke komme med harme.
Etter Herren skal de gå, som en løve skal han brøle. Ja, han skal brøle, og skjelvende skal barna komme fra havet.
Skjelvende skal de komme som en fugl fra Egypt og som en due fra Assurs land, og jeg vil bosette dem i deres hus, sier Herren.