Da kom Gud Noah i hu, og alle de ville dyrene og alt feet som var med ham i arken. Og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet sank.
Og dypets kilder og himmelens sluser ble stengt, og regnet fra himmelen stanset.
Og vannet trakk seg stadig tilbake fra jorden, og vannet minket da hundre og femti dager var gått.
Og i den sjuende måneden, på den syttende dagen i måneden, kom arken til ro på Ararats fjell.
Og vannet minket stadig helt til den tiende måneden. I den tiende måneden, på den første dagen i måneden, kom fjelltoppene til syne.
Og da førti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde laget.
Og han sendte ut ravnen, og den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden.
Så sendte han duen ut fra seg for å se om vannet var sunket fra jordens overflate.
Men duen fant ikke noe hvilested for foten sin, og den vendte tilbake til ham i arken, for det sto vann over hele jorden. Da rakte han ut hånden, tok den og førte den inn til seg i arken.
Så ventet han ennå sju dager, og sendte atter duen ut av arken.
Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt olivenblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.
Så ventet han enda sju dager til og sendte ut duen, og den kom ikke tilbake til ham mer.
I det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah dekket av arken og så ut, og se, jordoverflaten var tørr.
Og i den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden tørr.
Da talte Gud til Noah og sa:
Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønners koner med deg.
Alle dyrene som er hos deg, av alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som kryper på jorden, skal du føre ut med deg, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.
Så gikk Noah ut, og hans sønner og hans kone og hans sønners koner med ham.
Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som kryper på jorden, gikk ut av arken, etter sine slekter.
Og Noah bygde et alter for Herren, og han tok av alle de rene dyrene og av alle de rene fuglene, og ofret brennoffer på alteret.
Og Herren kjente den velbehagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Og jeg vil aldri mer slå alt levende, slik jeg har gjort.»
Så lenge jorden består, skal såtid og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre.