Laban sto tidlig opp om morgenen, kysset sine sønner og sine døtre og velsignet dem. Så dro Laban av sted og vendte tilbake til sitt sted.
Og Jakob gikk videre på sin vei, og Guds engler møtte ham.
Og Jakob sa da han så dem: «Dette er Guds leir», og han kalte det stedet Mahanaim.
Så sendte Jakob sendebud foran seg til sin bror Esau, til landet Se'ir, Edoms mark.
Han befalte dem og sa: «Slik skal dere si til min herre Esau: Slik sier din tjener Jakob: Hos Laban har jeg bodd som fremmed, og der har jeg blitt værende til nå.»
Jeg har fått okser og esler, småfe, tjenere og slavekvinner, og jeg har sendt bud for å melde det til min herre, for å finne nåde for dine øyne.
Og sendebudene vendte tilbake til Jakob og sa: «Vi kom til din bror, til Esau. Han kommer deg også i møte, og fire hundre mann er med ham.»
Jakob ble svært redd og kjente stor nød. Han delte folket som var med ham, og småfeet, storfeet og kamelene i to leirer.
Og han sa: «Dersom Esau kommer til den ene leiren og slår den, skal den leiren som er igjen, slippe unna.»
Da sa Jakob: «Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og til din slekt, så vil jeg gjøre vel mot deg!»
Jeg er for liten til all den miskunn og all den trofasthet som du har vist din tjener, for med min stav gikk jeg over denne Jordan, og nå er jeg blitt til to leirer.
Redd meg, jeg ber deg, fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg er redd ham, redd at han skal komme og slå meg, og mødrene med barna.
Og du sa: «Jeg vil sannelig gjøre vel mot deg, og jeg vil gjøre din ætt som havets sand, som ikke kan telles for sin mengde.»
Han overnattet der den natten, og av det han hadde for hånden, tok han en gave til sin bror Esau.
To hundre geiter og tjue bukker, to hundre søyer og tjue værer,
tretti diegivende kameler med føllene sine, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti eselhingster.
Og han overga hver flokk for seg i sine tjeneres hender, og sa til sine tjenere: «Gå foran meg, og sett avstand mellom flokk og flokk.»
Og han befalte den første og sa: «Når min bror Esau møter deg og spør deg: 'Hvem tilhører du, og hvor skal du, og hvem tilhører disse foran deg?'»
Da skal du si: «De tilhører din tjener Jakob. Det er en gave sendt til min herre Esau, og se, også han er bak oss.»
Han befalte også den andre, også den tredje, og alle dem som fulgte etter flokkene, og sa: «Det samme skal dere si til Esau når dere møter ham.»
Og dere skal si: «Se, også din tjener Jakob kommer bak oss.» For han tenkte: «Jeg vil blidgjøre ham med gaven som går foran meg, og deretter vil jeg se hans ansikt; kanskje han vil ta vennlig imot meg.»
Så gikk gaven i forveien for ham, og selv overnattet han i leiren den natten.
Den natten sto han opp, tok sine to koner, sine to slavekvinner og sine elleve barn, og gikk over Jabboks vadested.
Han tok dem og førte dem over bekken, og han førte over alt han eide.
Og Jakob ble alene igjen, og en mann kjempet med ham til morgenen grydde.
Da han så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk ut av ledd mens han brøt med ham.
Da sa han: «Slipp meg, for morgenrøden stiger.» Men han sa: «Jeg slipper deg ikke før du har velsignet meg.»
Da sa han til ham: «Hva er navnet ditt?» Og han sa: «Jakob.»
Da sa han: «Ditt navn skal ikke lenger være Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og seiret.»
Da spurte Jakob og sa: «Jeg ber deg, si meg navnet ditt!» Men han sa: «Hvorfor spør du etter navnet mitt?» Og han velsignet ham der.
Og Jakob kalte stedet Peniel: «For jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og mitt liv ble berget.»
Solen stod opp for ham da han dro forbi Penuel, og han haltet på hoften.
Derfor spiser ikke Israels barn hoftenerven som er på hofteskålen, den dag i dag, fordi han rørte ved Jakobs hofteskål på hoftenerven.