Etter disse hendelsene skjedde det: Jisre'elitten Nabot hadde en vingård i Jisreel, like ved palasset til Ahab, kongen i Samaria.
Ahab talte til Nabot og sa: «Gi meg vingården din, så jeg kan ha den til grønnsakhage, for den ligger like ved huset mitt. Jeg vil gi deg en bedre vingård i stedet for den, eller om du synes det er bedre, vil jeg gi deg sølv som betaling for den.»
Men Nabot sa til Ahab: «Herren la det være langt fra meg å gi deg min fedrearv!»
Da gikk Ahab hjem, mismodig og harm over det ordet som jisre'elitten Nabot hadde talt til ham da han sa: «Jeg vil ikke gi deg min fedrearv.» Og han la seg på sengen sin, vendte ansiktet bort og spiste ikke.
Da kom Jesabel, hans kone, inn til ham og sa til ham: «Hvorfor er ditt sinn så tungt, og hvorfor spiser du ikke mat?»
Han sa til henne: «Jeg talte til jisre'elitten Nabot og sa til ham: ‘Gi meg vingården din for penger, eller om du heller vil, skal jeg gi deg en vingård i stedet.’ Men han sa: ‘Jeg vil ikke gi deg min vingård.’»
Da sa hans kone Jesabel til ham: «Er det du som nå utøver kongsmakt over Israel? Stå opp, spis brød og vær ved godt mot! Jeg skal gi deg vingården til jisre'elitten Nabot.»
Så skrev hun brev i Ahabs navn og forseglet dem med hans seglring, og hun sendte brevene til de eldste og de fornemme i hans by, de som bodde sammen med Nabot.
Og i brevene skrev hun: «Utrop en faste, og sett Nabot øverst blant folket!
Og sett to usle menn midt imot ham, og la dem vitne mot ham og si: ‘Du har forbannet Gud og kongen.’ Før ham så ut og stein ham til døde.»
Og mennene i byen hans, de eldste og de fornemme som bodde i byen hans, gjorde som Jesabel hadde sendt bud til dem om, slik det sto skrevet i brevene hun hadde sendt dem.
De utropte en faste og satte Nabot øverst blant folket.
Og de to onde mennene kom og satte seg rett overfor ham. Og de onde mennene vitnet mot Nabot foran folket og sa: «Nabot har forbannet Gud og kongen.» Så førte de ham utenfor byen og steinet ham med steiner, så han døde.
Så sendte de bud til Jesabel og sa: «Nabot er steinet og er død.»
Da Jesabel hørte at Nabot var blitt steinet og var død, sa Jesabel til Ahab: «Stå opp og ta i eie vingården til jisre'elitten Nabot, den som han nektet å gi deg for penger! For Nabot lever ikke lenger; han er død.»
Da Ahab hørte at Nabot var død, reiste Ahab seg for å gå ned til jisre'elitten Nabots vingård for å ta den i eie.
Da kom Herrens ord til Elia, tisjbitten, og sa:
Stå opp, gå ned og møt Ahab, Israels konge, som er i Samaria. Se, han er i Nabots vingård; han har gått dit ned for å ta den i eie.
Du skal tale til ham og si: Så sier Herren: Har du både myrdet og tatt i arv? Og du skal tale til ham og si: Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket Nabots blod, skal hundene slikke ditt blod, ja, ditt også.
Da sa Ahab til Elia: «Har du funnet meg, min fiende?» Han svarte: «Jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg selv til å gjøre det onde i Herrens øyne.»
Se, jeg fører ulykke over deg og vil feie etter deg; jeg skal utrydde fra Ahab hvert mannfolk, både fange og fri i Israel.
Og jeg vil gjøre ditt hus som huset til Jeroboam, Nebats sønn, og som huset til Basja, Ahias sønn, for den harme du har vakt, og fordi du har fått Israel til å synde.
Også om Jesabel har Herren talt og sagt: Hundene skal ete Jesabel ved Jisreels voll.
Den av Ahabs hus som dør i byen, skal hundene ete, og den som dør på marken, skal himmelens fugler ete.
Sannelig, det har aldri vært noen som Ahab, som solgte seg til å gjøre det onde i Herrens øyne, fordi hans kone Jesabel egget ham.
Han handlet overmåte vederstyggelig ved å følge avgudene, aldeles slik som amorittene hadde gjort, de som Herren drev ut foran Israels barn.
Da Ahab hørte disse ordene, rev han klærne sine, la sekk mot kroppen og fastet. Han lå i sekk og gikk stille omkring.
Da kom Herrens ord til tisjbitten Elia, og det lød:
Har du sett at Ahab har ydmyket seg for mitt åsyn? Fordi han har ydmyket seg for mitt åsyn, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager; i hans sønns dager vil jeg la ulykken komme over hans hus.