Det er en ulykke som jeg har sett under solen, og den hviler tungt på mennesket.
En mann som Gud gir rikdom, skatter og ære, så hans sjel ikke mangler noe av alt han ønsker seg, men Gud gir ham ikke makt til å nyte av det; i stedet får en fremmed mann nyte det. Dette er tomhet og en ond lidelse.
Om en mann får hundre barn og lever i mange år, så hans levedager blir mange, men hans sjel ikke mettes av det gode og han heller ikke får noen gravferd, da sier jeg: Et ufullbåret foster er bedre faren enn han.
For i tomhet kommer det, og i mørke går det bort, og i mørke blir dets navn skjult.
Det har verken sett eller kjent solen; det har mer ro enn han.
Og om han så levde tusen år to ganger, men ikke så noe godt – går ikke alt til ett sted?
Alt menneskets strev er for hans munn, og likevel blir sjelen aldri fylt.
For hva fortrinn har den vise fremfor dåren? Hva fortrinn har den fattige som vet å vandre blant de levende?
Bedre er det øynene ser, enn sjelens vandring. Også dette er tomhet og jag etter vind.
Det som er blitt til, er allerede nevnt ved navn, og det er kjent at han er et menneske, og han kan ikke gå i rette med den som er sterkere enn ham.
For det er mange ord som øker tomheten – hva gagner det mennesket?
For hvem vet hva som er godt for et menneske i livet, i hans få og tomme levedager, som han tilbringer som en skygge? For hvem kan fortelle et menneske hva som skal skje etter ham under solen?