Dette er de ordene som Moses talte til hele Israel på den andre siden av Jordan, i ørkenen, på Arabasletten, rett imot Suf, mellom Paran og Tofel, Laban, Haserot og Di-Sahab.
Elleve dagsreiser fra Horeb, veien over Se'ir-fjellene til Kadesj-Barnea.
Det var i det førtiende året, i den ellevte måneden, på den første dagen i måneden, at Moses talte til Israels barn i samsvar med alt det Herren hadde befalt ham å si til dem,
etter at han hadde slått Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Asjtarot og i Edre'i.
På den andre siden av Jordan, i Moabs land, tok Moses seg fore å utlegge denne loven, og sa:
Herren vår Gud talte til oss ved Horeb og sa: Lenge nok har dere holdt til ved dette fjellet.
Vend om, bryt opp og dra til amorittenes fjelland og til alle naboene deres i Araba, i fjellandet, i lavlandet, i Negev og ved kysten, til kanaaneernes land og til Libanon, helt til den store elven, elven Eufrat.
Se, jeg har lagt landet foran dere. Gå inn og ta i besittelse det landet som Herren sverget til deres fedre, til Abraham, til Isak og til Jakob, å gi dem og deres etterkommere etter dem.
På den tiden sa jeg til dere: Jeg makter ikke alene å bære dere.
Herren deres Gud har gjort dere tallrike, og se, i dag er dere som stjernene på himmelen i mengde.
Måtte Herren, deres fedres Gud, gjøre dere tusen ganger flere enn dere er, og velsigne dere slik han har lovet dere.
Hvordan kan jeg alene bære strevet med dere og byrden deres og stridighetene deres?
Skaff dere vise, forstandige og anerkjente menn fra deres stammer, så vil jeg sette dem til overhoder for dere.
Da svarte dere meg og sa: «Det ordet du har talt om å gjøre, er godt.»
Så tok jeg overhodene for stammene deres, vise og anerkjente menn, og satte dem som overhoder over dere – som ledere over tusen, over hundre, over femti og over ti, og som tilsynsmenn for stammene deres.
På den tiden bød jeg deres dommere og sa: Hør på sakene mellom deres brødre, og døm rettferdig mellom en mann og hans bror eller den fremmede hos ham.
Dere skal ikke gjøre forskjell på folk i dommen; dere skal høre på den lille som på den store. Dere skal ikke frykte noe menneske, for dommen er Guds. Men den saken som er for vanskelig for dere, skal dere bringe fram for meg, så skal jeg høre den.
Og på den tiden befalte jeg dere alt det dere skulle gjøre.
Så brøt vi opp fra Horeb og dro gjennom hele den store og fryktinngytende ørkenen som dere så, på veien til amorittenes fjelland, slik Herren vår Gud hadde befalt oss; og vi kom til Kadesj-Barnea.
Da sa jeg til dere: Dere er kommet til amorittenes fjell, som Herren vår Gud gir oss.
Se, Herren din Gud har lagt landet foran deg. Dra opp og innta det, slik Herren, dine fedres Gud, har talt til deg. Frykt ikke og bli ikke forferdet!
Da kom dere bort til meg, alle sammen, og sa: «La oss sende menn i forveien for oss, så de kan utforske landet for oss og bringe oss melding om veien vi skal dra opp, og om byene vi skal komme til.»
Dette syntes jeg godt om, og jeg tok ut tolv menn fra dere, én mann for hver stamme.
De vendte seg og dro opp i fjellet, og de kom helt til Esjkol-dalen og utspeidet den.
De tok med seg noe av landets frukt i hendene og brakte den ned til oss. De brakte oss svar tilbake og sa: «Landet som Herren vår Gud gir oss, er godt.»
Men dere ville ikke dra opp, og dere gjorde opprør mot Herrens, deres Guds, befaling.
Dere knurret i teltene deres og sa: «Fordi Herren hater oss, har han ført oss ut av Egypts land for å gi oss i amorittenes hånd og utrydde oss.»
Hvor skal vi dra opp? Våre brødre har fått hjertet vårt til å smelte ved å si: «Folket er større og høyere enn vi, byene er store og befestet helt til himmelen, og vi så også anakittenes sønner der.»
Da sa jeg til dere: «Dere skal ikke forferdes og ikke frykte dem.»
Herren deres Gud, som går foran dere, han skal kjempe for dere, slik han gjorde for dere i Egypt, for øynene deres.
Og i ørkenen så du hvordan Herren din Gud bar deg, slik en mann bærer sin sønn, på hele den veien dere vandret, helt til dere kom til dette stedet.
Men i denne saken trodde dere ikke på Herren deres Gud,
han som gikk foran dere på veien for å søke ut en leirplass til dere, i ilden om natten for å vise dere veien dere skulle gå, og i skyen om dagen.
Da Herren hørte lyden av ordene deres, ble han vred og svor og sa:
Sannelig, ikke én av disse mennene, denne onde slekten, skal få se det gode landet som jeg sverget å gi deres fedre.
Unntatt Kaleb, Jefunnes sønn; han skal få se det. Ham og hans barn vil jeg gi det landet han har trådt på, fordi han fullt og helt har fulgt Herren.
Også på meg ble Herren vred for deres skyld, og han sa: «Heller ikke du skal komme inn dit.»
Josva, Nuns sønn, som står foran deg, han skal gå dit. Styrk ham, for han skal la Israel ta det i arv.
Og småbarna deres, som dere sa skulle bli til bytte, og barna deres, som i dag ikke kjenner forskjell på godt og ondt, de skal komme dit. Dem vil jeg gi det, og de skal ta det i eie.
Men dere, vend om og dra ut i ørkenen, på veien til Sivsjøen.
Da svarte dere og sa til meg: «Vi har syndet mot Herren. Vi vil dra opp og kjempe, i samsvar med alt det Herren vår Gud har befalt oss.» Og hver og en av dere spente på seg sine stridsvåpen, og dere holdt det for en lett sak å dra opp i fjellet.
Da sa Herren til meg: Si til dem: Dere skal ikke dra opp, og dere skal ikke kjempe, for jeg er ikke midt iblant dere, så dere ikke blir slått foran deres fiender.
Jeg talte til dere, men dere hørte ikke. Dere gjorde opprør mot Herrens ord og var overmodige og dro opp i fjellet.
Da dro amorittene, som bodde i det fjellet, ut mot dere. De forfulgte dere slik biene gjør, og de slo dere i Se'ir helt til Horma.
Dere vendte tilbake og gråt for Herrens ansikt, men Herren hørte ikke på deres røst og vendte ikke øret til dere.
Så ble dere i Kadesj i mange dager, så lenge som dere ble der.