Det skjedde i Ahasverus’ dager – den Ahasverus som regjerte fra India til Kusj over hundre og tjuesju provinser.
I de dager da kong Ahasverus satt på sin kongetrone i borgen Susa,
i sitt tredje regjeringsår holdt han et gjestebud for alle sine fyrster og tjenere; hæren fra Persia og Media, stormennene og provinsenes fyrster var foran ham.
I mange dager – hundre og åtti dager – viste han rikdommen i sitt kongerikes herlighet og sin storhets dyrebare prakt.
Og da disse dagene var omme, gjorde kongen et gjestebud i sju dager for alt folket som befant seg i borgen Susa, fra den største til den minste, i forgården til hagen ved kongens slott.
Forheng av hvitt lin, bomull og blått purpur var festet med snorer av fint lin og rødt purpur til sølvringer på marmorsøyler. Hvilesenger av gull og sølv sto på et gulv av alabast, hvit marmor, perlemor og svart marmor.
Drikkene ble skjenket i kar av gull, og karene var ulike hverandre; og det var kongelig vin i mengde, slik det høvde hos en konge.
Og for drikkingen gjaldt den forskriften at ingen skulle tvinges; for slik hadde kongen pålagt alle sine hushovmestre å gjøre etter hver enkelt manns vilje.
Også dronning Vasjti holdt et gjestebud for kvinnene i det kongelige huset som tilhørte kong Ahasverus.
På den sjuende dagen, da kongens hjerte var lystig av vinen, sa han til Mehuman, Bista, Harbona, Bigta og Abagta, Setar og Karkas, de sju evnukkene som gjorde tjeneste for kong Ahasverus,
at de skulle føre dronning Vasjti fram for kongen med den kongelige kronen, for å vise folkene og fyrstene hennes skjønnhet; for hun var vakker å se til.
Men dronning Vasjti nektet å komme på kongens ord, som ble overbrakt ved evnukkene. Da ble kongen overmåte vred, og hans harme brant i ham.
Da sa kongen til vismennene som kjente tidene – for slik ble kongens saker lagt fram for alle som kjente lov og rett.
Og de som sto ham nærmest, var Karsjena, Sjetar, Admata, Tarsis, Meres, Marsena og Memukan – de sju fyrstene av Persia og Media, som så kongens ansikt og satt som de fremste i riket.
«Hva skal etter loven gjøres med dronning Vasjti, fordi hun ikke har utført kong Ahasverus’ befaling gjennom evnukkene?»
Da sa Memukan foran kongen og fyrstene: «Ikke mot kongen alene har dronning Vasjti forbrutt seg, men mot alle fyrstene og alle folkene i alle kong Ahasverus’ provinser.
For dronningens sak vil komme ut til alle kvinner og få dem til å forakte sine ektemenn i sine egne øyne, når det blir sagt: Kong Ahasverus bød at dronning Vasjti skulle føres fram for ham, men hun kom ikke.
Allerede i dag vil fyrstinnene i Persia og Media, som har hørt om dronningens gjerning, si dette til alle kongens fyrster, og det vil bli nok av forakt og vrede.
Dersom det synes kongen godt, la et kongelig påbud utgå fra ham, og la det bli skrevet inn i Persias og Medias lover, så det ikke kan kalles tilbake: at Vasjti aldri mer skal komme fram for kong Ahasverus; og hennes kongeverdighet skal kongen gi til en annen som er bedre enn henne.
Når kongens påbud, som han utsteder, blir kjent i hele hans rike – for det er stort – da vil alle koner vise sine ektemenn ære, fra den største til den minste.»
Dette forslaget var godt i kongens og fyrstenes øyne, og kongen gjorde etter Memukans ord.
Han sendte brev til alle kongens provinser, til hver provins med dens egen skrift og til hvert folk på dets eget tungemål, om at hver mann skulle være herre i sitt hus og tale sitt folks tungemål.