Da den sjuende måneden kom og Israels barn var i byene, samlet folket seg som én mann i Jerusalem.
Da reiste Josva, Josadaks sønn, og hans brødre prestene, og Serubabel, Sjealtiels sønn, og hans brødre seg og bygde alteret for Israels Gud for å ofre brennofre på det, slik det står skrevet i loven til gudsmannen Moses.
De reiste alteret på dets fundamenter, for de var grepet av frykt for folkene i landene omkring; og de ofret brennoffer på det til Herren, brennoffer morgen og aften.
Så feiret de løvhyttefesten slik det står skrevet, og ofret brennoffer dag for dag i det fastsatte antall, etter ordningen, hver dag det som hørte dagen til.
Deretter ofret de det daglige brennofferet, og brennofrene for nymånedagene og for alle Herrens hellige høytider, og for enhver som bar fram et frivillig offer til Herren.
Fra den første dagen i den sjuende måneden begynte de å ofre brennoffer til Herren, men grunnvollen til Herrens tempel var ennå ikke lagt.
Så ga de penger til steinhoggerne og tømrerne, og mat, drikke og olje til sidonierne og tyrierne, for at de skulle bringe sedertømmer fra Libanon til havet ved Jaffa, etter den fullmakten som Kyros, perserkongen, hadde gitt dem.
I det andre året etter at de var kommet til Guds hus i Jerusalem, i den andre måneden, begynte Serubabel, Sjealtiels sønn, og Josva, Josadaks sønn, og resten av deres brødre, prestene og levittene, og alle som var kommet fra fangenskapet til Jerusalem; og de satte levittene fra tjueårsalderen og oppover til å lede arbeidet på Herrens hus.
Da sto Jesua med sine sønner og brødre, og Kadmiel med sine sønner, Judas sønner, alle som én for å ha tilsyn med dem som utførte arbeidet på Guds hus, sammen med Henadads sønner, deres sønner og brødre, levittene.
Da bygningsmennene la grunnvollen til Herrens tempel, ble prestene stilt opp i embetsskrud med trompeter, og levittene, Asafs sønner, med cymbaler, for å prise Herren etter anvisning fra David, Israels konge.
Og de stemte i med lovsang og takk til Herren: «For han er god, for evig varer hans miskunn over Israel.» Og hele folket brøt ut i et stort fryderop og priste Herren, fordi grunnvollen til Herrens hus var lagt.
Men mange av prestene, levittene og overhodene for fedrenehusene, de gamle som hadde sett det første huset, gråt med høy røst da dette huset ble grunnlagt for deres øyne; men mange løftet sin røst med jubelrop og glede.
Folket kunne ikke skjelne lyden av gledesjubelen fra lyden av folkets gråt, for folket jublet med et stort jubelrop, og lyden hørtes langt borte.