Dette er de folkeslagene som Herren lot bli igjen for ved dem å sette Israel på prøve – alle de som ikke hadde kjent til alle krigene i Kanaan.
Bare for at Israels barns slekter skulle få kjenne til krig, for å lære dem å føre krig – bare de som ikke tidligere hadde kjent til det.
De fem filisterfyrstene, alle kanaaneerne, sidonierne og hevittene som bodde på Libanonfjellet, fra Baal-Hermon-fjellet til inngangen til Hamat.
De ble værende for å sette Israel på prøve ved dem, så det kunne bli kjent om de ville lyde Herrens bud, som han hadde befalt deres fedre ved Moses.
Og Israels barn bodde midt iblant kanaaneerne, hetittene, amorittene, perisittene, hevittene og jebusittene.
De tok døtrene deres til koner, og sine døtre ga de til sønnene deres, og de dyrket gudene deres.
Israels barn gjorde det som var ondt i Herrens øyne; de glemte Herren sin Gud og dyrket Baalene og Asjeraene.
Da flammet Herrens vrede opp mot Israel, og han solgte dem i hendene på Kusjan-Risjatajim, kongen av Aram-Naharajim; og Israels barn tjente Kusjan-Risjatajim i åtte år.
Da ropte Israels barn til Herren, og Herren oppreiste en frelser for Israels barn, og han frelste dem; det var Otniel, sønn av Kenas, Kalebs yngre bror.
Herrens Ånd kom over ham, og han ble dommer i Israel. Han dro ut i strid, og Herren ga Kusjan-Risjatajim, kongen av Aram, i hans hånd, og hans hånd ble sterk over Kusjan-Risjatajim.
Og landet hadde ro i førti år. Så døde Otniel, Kenas' sønn.
Men Israels barn gjorde igjen det som var ondt i Herrens øyne. Da styrket Herren Eglon, kongen av Moab, mot Israel, fordi de gjorde det som var ondt i Herrens øyne.
Han samlet til seg Ammons sønner og Amalek, dro ut og slo Israel, og de inntok Palmestaden.
Og Israels barn tjente Eglon, kongen av Moab, i atten år.
Da ropte Israels barn til Herren, og Herren reiste opp en frelser for dem: Ehud, Geras sønn, benjaminitten, en keivhendt mann. Israels barn sendte en gave med ham til Eglon, kongen i Moab.
Da laget Ehud seg et tveegget sverd, en alen langt, og spente det på seg under klærne sine, på sitt høyre lår.
Så overrakte han gaven til Eglon, kongen av Moab. Eglon var en meget fet mann.
Og da han var ferdig med å bære fram gaven, sendte han av sted folkene som hadde båret gaven.
Men selv vendte han om fra avgudsbildene ved Gilgal og sa: «Jeg har et hemmelig ord til deg, konge!» Da sa han: «Hysj!» Og alle som sto hos ham, gikk ut fra ham.
Ehud kom inn til ham mens han satt alene i sin svale taksal. Ehud sa: «Jeg har et ord fra Gud til deg.» Da reiste han seg fra stolen.
Da rakte Ehud ut sin venstre hånd, tok sverdet fra sitt høyre lår og støtte det i buken hans.
Og heftet gikk også inn etter bladet, og fettet lukket seg om bladet, for han trakk ikke sverdet ut av buken hans; og skarnet gikk ut.
Så gikk Ehud ut i søylegangen, lukket dørene til loftskammeret etter seg og låste.
Da han var gått ut, kom tjenerne hans. De så at dørene til takkammeret var låst, og sa: «Han har nok et ærend i svalkammeret.»
De ventet til de skammet seg, og se, han åpnet ikke dørene til den øvre salen. Da tok de nøkkelen og låste opp, og se, der lå deres herre fallen på gulvet, død.
Men Ehud slapp unna mens de nølte; han gikk forbi gudebildene og unnslapp til Seira.
Da han kom dit, blåste han i hornet på Efraim-fjellet. Israels barn dro ned med ham fra fjellet, og han gikk foran dem.
Og han sa til dem: «Følg etter meg, for Herren har gitt deres fiender, moabittene, i deres hånd.» Så dro de ned etter ham og inntok vadestedene over Jordan mot Moab, og de lot ingen mann slippe over.
På den tiden slo de omkring ti tusen mann av Moab, alle kraftige og djerve menn; ikke én mann slapp unna.
Så ble Moab ydmyket under Israels hånd den dagen, og landet hadde ro i åtti år.
Etter ham kom Sjamgar, Anats sønn. Han slo seks hundre mann av filisterne med en oksedriverstav; også han frelste Israel.