Da dro alle Israels barn ut, og menigheten samlet seg som én mann, fra Dan til Beer-Sjeba og fra Gileads land, for Herren i Mispa.
Og høvdingene for hele folket, alle Israels stammer, stilte seg fram i Guds folks forsamling – fire hundre tusen mann fotfolk, som kunne dra sverd.
Benjamins sønner fikk høre at Israels sønner hadde dratt opp til Mispa. Og Israels sønner sa: «Fortell hvordan denne ugjerningen gikk til!»
Da svarte levitten, mannen til den myrdede kvinnen, og sa: «Jeg og min medhustru kom til Gibea i Benjamin for å overnatte.»
Da reiste borgerne i Gibea seg mot meg og omringet huset der jeg var, om natten. Meg tenkte de å drepe, og min medhustru krenket de, så hun døde.
Da tok jeg min medhustru og skar henne i stykker, og sendte henne rundt i hele Israels arvelods land; for de hadde begått en skjenselsgjerning og en ugjerning i Israel.
Se, dere er alle Israels barn; kom med ord og råd her!
Da reiste hele folket seg som én mann og sa: «Ingen av oss skal dra til sitt telt, og ingen av oss skal vende hjem til sitt hus.»
Og nå, dette er det vi vil gjøre med Gibea: Vi går mot den ved loddkasting.
Vi vil ta ut ti mann for hvert hundre av alle Israels stammer, og hundre for hvert tusen og tusen for hvert titusen, til å hente proviant til folket, så de, når de kommer til Geba i Benjamin, kan handle i samsvar med all den skjenselsgjerning som er gjort i Israel.
Så samlet alle Israels menn seg mot byen, som én mann, forent.
Og Israels stammer sendte menn til alle slektene i Benjamin og lot si: «Hva er dette for en ugjerning som har skjedd blant dere?
Utlever nå de fordervede mennene i Gibea, så vi kan drepe dem og rydde det onde ut av Israel.» Men Benjamins sønner ville ikke høre på sine brødre, Israels sønner.
Og Benjamins sønner samlet seg fra byene til Gibea for å dra ut i krig mot Israels sønner.
Den dagen ble Benjamins sønner fra byene mønstret, tjueseks tusen mann som kunne dra sverd, foruten innbyggerne i Gibea; det ble mønstret sju hundre utvalgte menn.
Blant hele dette folket var det sju hundre utvalgte menn som var venstrehendte. Hver enkelt av dem slynget stein mot et hårstrå uten å bomme.
Og Israels menn ble mønstret, foruten Benjamin: fire hundre tusen mann som dro sverd; alle disse var krigsmenn.
De brøt opp og dro opp til Betel og spurte Gud. Israels barn sa: «Hvem av oss skal først dra opp til kamp mot Benjamins barn?» Og Herren sa: «Juda først.»
Så brøt Israels sønner opp om morgenen og slo leir mot Gibea.
Og Israels menn dro ut til kamp mot Benjamin, og Israels menn fylket seg til kamp mot dem ved Gibea.
Da dro Benjamins sønner ut fra Gibea og slo den dagen tjueto tusen mann av Israel til jorden.
Men folket, Israels menn, fattet mot og fylket seg på ny til strid på det stedet der de hadde fylket seg den første dagen.
Israels barn dro opp og gråt for Herrens åsyn helt til aftenen, og de spurte Herren og sa: «Skal jeg igjen gå til strid mot min bror Benjamins barn?» Og Herren sa: «Dra opp mot ham!»
Så rykket Israels barn fram mot Benjamins barn den andre dagen.
Og Benjamin dro ut mot dem fra Gibea den andre dagen, og de felte igjen atten tusen mann av Israels barn til jorden; alle disse var menn som kunne dra sverd.
Da dro alle Israels barn og hele folket opp og kom til Betel. Der satt de og gråt for Herrens ansikt, og de fastet den dagen helt til aftenen; og de bar fram brennoffer og fredsoffer for Herrens ansikt.
Og Israels barn spurte Herren – for i de dager sto arken for Guds pakt der.
Og Pinhas, sønn av Elasar, sønn av Aron, sto foran den i de dager og sa: «Skal jeg enda en gang dra ut til kamp mot min bror Benjamins sønner, eller skal jeg la det være?» Da sa Herren: «Dra opp! For i morgen vil jeg gi ham i din hånd.»
Så la Israel folk i bakhold rundt omkring Gibea.
Og Israels barn dro opp mot Benjamins barn på den tredje dagen, og de fylket seg mot Gibea slik som de tidligere gangene.
Benjamins sønner dro ut mot folket og ble dratt bort fra byen. Som de tidligere gangene begynte de å slå i hjel noen av folket på veiene – den ene fører opp til Betel og den andre over marken mot Gibea – omkring tretti mann i Israel.
Og Benjamins sønner sa: «De blir slått foran oss nå som før!» Men Israels sønner sa: «La oss flykte og dra dem bort fra byen og ut på landeveiene!»
Da brøt alle Israels menn opp fra sitt sted og fylket seg i Baal-Tamar, mens Israels bakhold brøt fram fra sitt sted, fra Geba-sletten.
Ti tusen utvalgte menn fra hele Israel kom rett foran Gibea, og striden ble hard; men de visste ikke at ulykken var i ferd med å ramme dem.
Og Herren slo Benjamin foran Israel, og Israels sønner felte den dagen tjuefem tusen og ett hundre mann av Benjamin; alle disse var menn som dro sverd.
Da Benjamins sønner så at de var slått, ga Israels menn rom for Benjamin, for de stolte på bakholdet de hadde lagt mot Gibea.
Og bakholdet skyndte seg og stormet mot Gibea; bakholdet rykket fram og slo hele byen med sverdets egg.
Og avtalen mellom Israels menn og bakholdet var at de skulle la en stor røyksøyle stige opp fra byen.
Da Israels menn vendte om i striden, begynte Benjamin å felle noen av Israels menn, omkring tretti mann, for de sa: «Sannelig, de blir grundig slått foran oss, slik som i det første slaget.»
Da signalet, en røyksøyle, begynte å stige opp fra byen, vendte Benjamin seg om, og se, hele byen steg opp mot himmelen.
Da Israels menn vendte om, ble Benjamins menn forferdet, for de så at ulykken hadde rammet dem.
De vendte seg og flyktet for Israels menn langs veien mot ørkenen, men striden innhentet dem; og de som kom fra byene, utslettet dem midt iblant dem.
De omringet Benjamin, forfulgte ham og tråkket ham ned der han hvilte, helt til de var rett overfor Gibea, mot øst.
Og det falt atten tusen mann av Benjamin; alle disse var tapre stridsmenn.
De snudde og flyktet ut i ørkenen, mot Rimmon-klippen. På landeveiene gjorde de en ettersanking på fem tusen mann; de forfulgte dem tett helt til Gideom og slo to tusen mann av dem.
De som falt av Benjamin den dagen, var i alt tjuefem tusen mann som kunne dra sverd; alle disse var djerve stridsmenn.
Men seks hundre mann snudde og flyktet ut i ørkenen, til Rimmon-klippen, og de ble værende på Rimmon-klippen i fire måneder.
Men Israels menn vendte tilbake til Benjamins sønner og slo dem med sverdets egg, fra byens folk til feet og alt som fantes. Også alle byene som fantes, satte de ild på.