I det tredje året av kong Belsasars regjering viste et syn seg for meg, jeg, Daniel, etter det som først hadde vist seg for meg.
Jeg så i synet, og det skjedde mens jeg så, at jeg var i borgen Susa i provinsen Elam; og jeg så i synet, og jeg var ved elven Ulai.
Jeg løftet mine øyne og så, og se, en vær sto foran elven. Den hadde to horn, og begge hornene var høye, men det ene var høyere enn det andre, og det høyeste vokste fram sist.
Jeg så væren stange mot vest og mot nord og mot sør. Ingen dyr kunne stå imot den, og ingen kunne berge fra dens hånd. Den gjorde som den ville, og gjorde seg stor.
Og mens jeg ga akt, se, da kom en geitebukk fra vest over hele jorden uten å røre jorden; og bukken hadde et iøynefallende horn mellom øynene.
Og den kom helt bort til væren med de to hornene, den som jeg så stå foran elven, og løp imot den i sin voldsomme kraft.
Og jeg så den komme helt inntil væren; den ble rasende på den, slo til væren og brøt begge hornene dens. Væren hadde ikke kraft til å stå seg mot den; den kastet den til jorden og trampet på den, og det var ingen som kunne redde væren ut av dens hånd.
Og geitebukken ble overmåte stor. Men da den var på sitt sterkeste, ble det store hornet brutt av, og i stedet for det vokste det opp fire fremtredende horn mot himmelens fire vinder.
Og fra det ene av dem gikk det ut et lite horn, og det vokste seg overmåte stort mot sør og mot øst og mot det fagre landet.
Og det vokste helt opp til himmelens hær og kastet noen av hæren og av stjernene til jorden og trådte dem ned.
Ja, helt opp til hærens fyrste opphøyde det seg; fra ham ble det daglige offeret tatt bort, og hans helligdoms grunnvoll ble kastet ned.
En hær ble overgitt sammen med det daglige offeret på grunn av frafall. Den kastet sannheten til jorden, og den handlet og hadde fremgang.
Så hørte jeg en hellig tale, og en annen hellig sa til ham som talte: «Hvor lenge gjelder synet om det daglige offeret og det ødeleggende frafallet, at både helligdommen og hæren overgis til nedtramping?»
Og han sa til meg: «Inntil to tusen tre hundre aftener og morgener; så skal helligdommen komme til sin rett igjen.»
Og det skjedde, mens jeg, Daniel, så synet og søkte å forstå det, se, da sto det en foran meg med skikkelse som en mann.
Og jeg hørte en menneskerøst mellom Ulais bredder, og den ropte og sa: «Gabriel, forklar synet for denne mannen!»
Så kom han bort til der jeg stod, og da han kom, ble jeg forferdet og falt på mitt ansikt. Han sa til meg: «Forstå, menneskesønn, for synet gjelder endens tid.»
Mens han talte med meg, sank jeg sanseløs med ansiktet mot jorden; da rørte han ved meg og reiste meg opp på min plass.
Og han sa: «Se, jeg kunngjør deg hva som skal skje i vredens siste tid, for det gjelder den fastsatte tid for enden.
Væren du så, den med de to hornene, er kongene av Media og Persia.
Og den raggete bukken er kongen av Javan, og det store hornet mellom øynene hans er den første kongen.
Og det som ble brutt av, og at fire sto fram i dets sted: Fire kongeriker skal oppstå fra folket, men ikke med hans kraft.
Og i den siste tid av deres kongedømme, når overtrederne har fylt sitt mål, skal det stå fram en konge med et hardt ansikt og forstand på gåter.
Og hans makt skal bli stor, men ikke ved hans egen kraft. Han skal ødelegge på ufattelig vis, ha fremgang og utføre sitt verk; han skal ødelegge de mektige og de helliges folk.
Ved sin klokskap skal han la svik lykkes i sin hånd. I sitt hjerte skal han opphøye seg, og i trygghet skal han ødelegge mange. Han skal reise seg mot fyrstenes fyrste, men uten menneskehånd skal han knuses.
Og synet om aftenen og morgenen, som det ble talt om, er sannhet. Men du skal gjemme synet, for det gjelder en fjern fremtid.»
Og jeg, Daniel, ble helt utmattet og lå syk i flere dager. Så sto jeg opp og utførte min tjeneste for kongen. Jeg var lamslått over synet, og ingen forsto det.