Etter disse hendelsene og denne troskapen kom Sanherib, kongen av Assyria, og rykket inn i Juda. Han slo leir mot de befestede byene og sa at han ville bryte dem åpne for seg selv.
Da Hiskia så at Sanherib var kommet, og at han hadde vendt sitt ansikt til krig mot Jerusalem,
rådslo han med sine høvdinger og sine krigshelter om å tette igjen vannkildene utenfor byen, og de hjalp ham.
Det samlet seg da mye folk, og de tilstoppet alle kildene og bekken som strømmet midt gjennom landet. De sa: «Hvorfor skulle assyrerkongene komme og finne rikelig med vann?»
Han tok mot til seg og bygde opp igjen hele muren som var brutt ned, og reiste tårn på den. Utenfor bygde han en annen mur; han forsterket også Millo i Davidsbyen og laget kastevåpen i mengde og skjold.
Og han satte hærførere over folket, samlet dem til seg på den åpne plassen ved byporten og talte dem til hjertet og sa:
Vær sterke og modige! Frykt ikke og vær ikke forferdet for kongen av Assyria og for hele den mengden som er med ham, for med oss er det en som er større enn med ham.
Med ham er en arm av kjød, men med oss er Herren vår Gud for å hjelpe oss og føre våre kriger. Og folket støttet seg til ordene fra Hiskia, Judas konge.
Deretter sendte Sanherib, kongen av Assyria, sine tjenere til Jerusalem – mens han selv lå ved Lakisj med hele sin krigsmakt – til Hiskia, Judas konge, og til hele Juda som var i Jerusalem, og lot si:
Så sier Sanherib, kongen av Assyria: Hva er det dere stoler på, siden dere blir sittende under beleiring i Jerusalem?
Villeder ikke Hiskia dere for å overgi dere til å dø av sult og tørst når han sier: «Herren vår Gud skal redde oss fra assyrerkongens hånd»?
Var det ikke han, Hiskia, som fjernet hans offerhauger og hans altere og sa til Juda og Jerusalem: «Foran ett alter skal dere bøye dere, og på det skal dere brenne røkelse»?
Vet dere ikke hva jeg og mine fedre har gjort med alle landenes folk? Har vel gudene for landenes folkeslag maktet å redde sitt land fra min hånd?
Hvem av alle gudene hos disse folkeslagene, som mine fedre la under bann, har maktet å redde sitt folk av min hånd? Skulle da deres Gud kunne redde dere av min hånd?
Så la nå ikke Hiskia narre dere, og la ham ikke forføre dere på denne måten! Tro ham ikke! For ingen gud hos noe folkeslag eller rike har maktet å redde sitt folk fra min hånd og fra mine fedres hånd. Hvor mye mindre skal da deres guder kunne redde dere fra min hånd!
Og enda mer talte hans tjenere mot Herren Gud og mot hans tjener Hiskia.
Han skrev også brev for å håne Herren, Israels Gud, og tale mot ham og si: «Likesom gudene til folkeslagene i landene ikke har reddet sine folk fra min hånd, slik skal heller ikke Hiskias Gud redde sitt folk fra min hånd.»
Og de ropte med høy røst på judeisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme og forferde dem, så de kunne innta byen.
Og de talte om Jerusalems Gud på samme måte som om gudene til folkene på jorden, de som er verk av menneskehender.
Da ba kong Hiskia og profeten Jesaja, sønn av Amots, over dette og ropte til himmelen.
Og Herren sendte en engel som utslettet hver tapper stridsmann, leder og høvding i assyrerkongens leir, så han måtte vende tilbake til sitt land med skamfullt ansikt. Og da han gikk inn i sin guds hus, felte de som var utgått fra hans eget legeme, ham der med sverd.
Slik frelste Herren Hiskia og Jerusalems innbyggere fra assyrerkongen Sanheribs hånd og fra alle andres hånd, og han ledet dem på alle sider.
Og mange brakte gaver til Herren i Jerusalem og kostbarheter til Hiskia, Judas konge. Han ble etter dette opphøyd i alle folkeslags øyne.
I de dager ble Hiskia dødssyk. Da ba han til Herren, og han talte til ham og ga ham et tegn.
Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerning som var vist ham, for hans hjerte ble hovmodig; og det kom vrede over ham og over Juda og Jerusalem.
Men Hiskia ydmyket seg for sitt hjertes hovmod, han og Jerusalems innbyggere, og Herrens vrede kom ikke over dem i Hiskias dager.
Hiskia hadde overmåte stor rikdom og ære. Han laget seg skattkamre for sølv og gull, for edelstener, krydderier og skjold, og for alle slags kostbare gjenstander.
Han bygde forrådshus for avlingen av korn, most og olje, og fjøs for alle slags buskap, og hjorder til kveene.
Han bygde seg byer og fikk småfe og storfe i mengde, for Gud hadde gitt ham overmåte mye gods.
Og det var denne Hiskia som tilstoppet det øvre utløpet av Gihon-vannet og ledet det rett nedover mot vest til Davidsbyen. Hiskia hadde fremgang i alt han foretok seg.
Slik var det også med utsendingene fra Babels fyrster, de som ble sendt til ham for å spørre om det underet som hadde skjedd i landet. Da forlot Gud ham for å prøve ham, for å kjenne alt som var i hans hjerte.
Det som ellers er å fortelle om Hiskia og hans fromme gjerninger, står skrevet i synet til profeten Jesaja, sønn av Amots, i boken om Judas og Israels konger.
Hiskia la seg til hvile hos sine fedre, og de gravla ham i oppgangen til Davids sønners graver. Hele Juda og Jerusalems innbyggere viste ham ære ved hans død. Og hans sønn Manasse ble konge i hans sted.