En sang, en salme av Korahs sønner. Til sangmesteren; etter Mahalat leannot. En læresalme av esrahitten Heman.
Herre, min frelses Gud, om dagen roper jeg, om natten er jeg framfor deg.
La min bønn komme for ditt åsyn, bøy ditt øre til mitt klagerop!
For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv har nådd dødsriket.
Jeg regnes med dem som farer ned i graven; jeg er blitt som en mann uten kraft.
Frigitt blant de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, dem du ikke lenger kommer i hu; de er avskåret fra din hånd.
Du har lagt meg i dypets hule, i mørke steder, i avgrunner.
Din vrede hviler tungt på meg, og med alle dine brenninger har du plaget meg. Sela.
Du har fjernet mine kjenninger langt fra meg, du har gjort meg til en styggedom for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Mitt øye tæres bort av elendighet, jeg påkaller deg, Herre, hver dag; jeg brer ut mine hender til deg.
Gjør du under for de døde? Eller skal dødsskyggene stå opp og prise deg? Sela.
Fortelles din miskunn i graven, din trofasthet i avgrunnen?
Blir ditt under kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen kommer min bønn deg i møte.
Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?
Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg er rådvill.
Din brennende vrede har gått over meg, dine redsler har tilintetgjort meg.
De har omgitt meg som vann hele dagen, de har omringet meg alle sammen.
Du har drevet venn og frende langt bort fra meg; mine kjenninger er mørket.