Av David. Lovet være Herren, min klippe, som lærer mine hender til strid, mine fingre til krig.
Min miskunn og min festning, min borg og min befrier, mitt skjold og den jeg tar min tilflukt til, han som tvinger mitt folk under meg.
Herre, hva er et menneske, at du kjenner ham, et menneskebarn, at du akter på ham?
Mennesket er lik et pust, hans dager er som en skygge som farer forbi.
Herre, bøy din himmel og stig ned, rør ved fjellene så de ryker!
La lynet lyne og spre dem, send dine piler og skrem dem!
Send dine hender fra det høye, fri meg og frels meg fra store vann, fra fremmedes hånd,
de hvis munn taler tomhet, og hvis høyre hånd er en løgnens hånd.
Gud, en ny sang vil jeg synge for deg; på tistrenget harpe vil jeg lovsynge deg.
Du som gir kongene frelse, som frir din tjener David fra det onde sverd.
Fri meg og frels meg fra fremmedes hånd, de hvis munn taler tomhet, og hvis høyre hånd er en løgnens hånd.
Måtte våre sønner i sin ungdom være som høyvokste planter, våre døtre som hjørnestolper, uthugde etter mønster av et palass.
Må våre forrådskamre være fulle og gi av alle slag; må vårt småfe øke i tusentall, ja i titusentall på våre marker.
Våre okser er velfødde; det er intet murbrudd, ingen bortføring og intet klagerop i våre gater.
Salig er det folket som har det slik; salig er det folket hvis Gud er Herren.