Til sangmesteren. Av David. En salme. Herre, du ransaker meg og kjenner meg.
Du vet når jeg sitter og når jeg reiser meg; du forstår min tanke langt fra.
Min sti og mitt leie gransker du, og alle mine veier er du fortrolig med.
For det er ikke et ord på min tunge – se, Herre, du vet det alt sammen.
Bakfra og forfra omslutter du meg, og du legger din hånd på meg.
Slik kunnskap er meg for underfull; den er for høy, jeg makter den ikke.
Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?
Stiger jeg opp til himmelen, er du der; reder jeg mitt leie i dødsriket, se, der er du.
Tar jeg morgenrødens vinger, bosetter jeg meg ved havets ytterste ende,
også der vil din hånd lede meg, og din høyre hånd holde meg fast.
Og sier jeg: «Sannelig, mørket skal overvelde meg, og natten bli lys omkring meg.»
Selv ikke mørket er mørkt for deg, og natten lyser som dagen, mørket er som lyset.
For du har skapt mine nyrer, du vevde meg i min mors liv.
Jeg priser deg, for jeg er fryktinngytende og underfullt skapt; underfulle er dine gjerninger, og min sjel vet det såre vel.
Mine bein var ikke skjult for deg da jeg ble laget i det skjulte, vevd i jordens dyp.
Som et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle skrevet opp, dagene som ble formet da ikke én av dem var kommet.
Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud, hvor stor er summen av dem!
Teller jeg dem, er de flere enn sand; jeg våkner, og ennå er jeg hos deg.
Om du bare ville drepe den ugudelige, Gud! Og dere blodtørstige menn, vik fra meg!
De som taler om deg med onde hensikter, dine fiender som sverger falskt.
Hater jeg ikke dem som hater deg, Herre, og vemmes ved dem som reiser seg mot deg?
Med et fullkomment hat hater jeg dem; de er blitt mine fiender.
Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine urolige tanker.
Og se om det er en smertens vei i meg, og led meg på evighetens vei!