Hva skal vi da si at Abraham, vår far, har oppnådd etter kjødet?
For dersom Abraham ble rettferdiggjort av gjerninger, har han noe å rose seg av, men ikke overfor Gud.
For hva sier Skriften? «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.»
Men den som arbeider, tilregnes ikke lønnen av nåde (ufortjent godhet), men som en skyldighet.
Men for den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, regnes hans tro til rettferdighet.
Liksom også David priser det mennesket salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:
Salige er de hvis overtredelser er tilgitt, og hvis synder er skjult.
Salig er den mann som Herren slett ikke tilregner synd.
Gjelder da denne saligprisningen de omskårne eller også de uomskårne? For vi sier at troen ble regnet Abraham til rettferdighet.
Hvordan ble den da tilregnet ham? Da han var omskåret, eller da han var uomskåret? Ikke da han var omskåret, men da han var uomskåret.
Og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på den troens rettferdighet han hadde mens han var uomskåret, for at han skulle være far til alle som tror uten å være omskåret, slik at rettferdigheten også kunne tilregnes dem,
og far til de omskårne, ikke bare for dem som er av omskjærelsen, men også for dem som vandrer i fotsporene til den tro vår far Abraham hadde da han var uomskåret.
For ikke ved loven fikk Abraham eller hans ætt løftet om å være arving til verden, men ved troens rettferdighet.
For hvis de som er av loven, er arvinger, da er troen blitt tom og løftet satt ut av kraft.
For loven frembringer vrede, for der det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse.
Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde, så løftet kan stå fast for hele ætten – ikke bare for den som er av loven, men også for den som er av Abrahams tro, han som er far til oss alle.
Som det står skrevet: «Til far for mange folkeslag har jeg satt deg» – overfor den Gud han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller det som ikke er, som om det var.
Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli far til mange folkeslag, etter det som var sagt: Så skal din ætt bli.
Og uten å bli svak i troen så han ikke på sitt eget legeme, som allerede var utlevd – han var omkring hundre år gammel – og heller ikke på Saras utdødde morsliv.
Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men ble styrket i troen idet han ga Gud ære,
og var fullt overbevist om at det han hadde lovet, var han også mektig til å gjøre.
Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet.
Men det ble ikke skrevet bare for hans skyld at det ble tilregnet ham,
men også for vår skyld, som det skal tilregnes, oss som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde,
han som ble overgitt for våre overtredelser og oppreist for vår rettferdiggjørelse.