Og det skjedde en av de dagene, mens han underviste folket i tempelet og forkynte evangeliet, at prestene og de skriftlærde trådte fram sammen med de eldste.
Og de sa til ham: «Si oss: Med hvilken myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt deg denne myndigheten?»
Men han svarte og sa til dem: «Også jeg vil spørre dere om én ting. Si meg:»
Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?
Men de rådslo seg imellom og sa: «Om vi sier: 'Fra himmelen', vil han si: 'Hvorfor trodde dere ham ikke?'»
Men sier vi: «Fra mennesker», da vil hele folket steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.
Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.
Og Jesus sa til dem: «Heller ikke jeg sier dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.»
Så begynte han å fortelle denne lignelsen til folket: «En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn, og dro utenlands for lang tid.»
Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vingårdsmennene slo ham og sendte ham tomhendt bort.
Og han sendte enda en tjener; men de slo også ham, hånte ham og sendte ham tomhendt bort.
Og han sendte en tredje; men de såret også ham og kastet ham ut.
Da sa vingårdens herre: «Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede. Kanskje de vil respektere ham når de ser ham.»
Men da vingårdsmennene så ham, rådslo de med hverandre og sa: «Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så arven blir vår.»
Og de kastet ham ut av vingården og slo ham i hjel. Hva vil da vingårdens herre gjøre med dem?
Han skal komme og gjøre ende på disse vingårdsmennene og gi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: «Det må aldri skje!»
Men han så på dem og sa: «Hva er da dette som er skrevet: Den steinen som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnestein?»
Hver den som faller på den steinen, skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.
Og overprestene og de skriftlærde søkte å legge hånd på ham i samme stund, men de fryktet folket; for de forsto at det var mot dem han hadde sagt denne lignelsen.
Og de holdt ham under oppsikt og sendte ut spioner som ga seg ut for å være rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunne overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens myndighet.
Og de spurte ham og sa: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett, og ikke gjør forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet.»
Er det tillatt for oss å gi keiseren skatt, eller ikke?
Men da han merket deres list, sa han til dem: «Hvorfor setter dere meg på prøve?»
«Vis meg en denar! Hvis bilde og innskrift har den?» De svarte: «Keiserens.»
Da sa han til dem: «Gi da keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds.»
Og de maktet ikke å fange ham i ord foran folket, og i undring over svaret hans tidde de.
Men noen av saddukeerne, de som nekter for at det er noen oppstandelse, kom til ham og spurte ham.
De sa: «Mester, Moses har skrevet for oss: Hvis noens bror dør og har en kone, og han dør barnløs, skal hans bror ta konen og oppreise avkom for sin bror.»
Nå var det sju brødre, og den første tok seg en kone og døde barnløs.
Og den andre tok kvinnen, og han døde barnløs.
Og den tredje tok henne likeså, og på samme måte også de sju; de etterlot seg ikke barn og døde.
Til sist av alle døde også kvinnen.
I oppstandelsen, hvem av dem blir hun da kone til? For alle sju har hatt henne til kone.
Og Jesus svarte og sa til dem: «Denne verdens barn gifter seg og blir giftet bort.
Men de som regnes verdige til å få del i den tidsalderen og oppstandelsen fra de døde, verken gifter seg eller giftes bort.
For de kan heller ikke lenger dø, for de er lik englene, og de er Guds barn, siden de er oppstandelsens barn.
Men at de døde oppreises, har også Moses gitt til kjenne ved tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.
Men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for alle lever for ham.»
Da svarte noen av de skriftlærde og sa: «Mester, du talte vel.»
Og de våget ikke lenger å spørre ham om noe.
Men han sa til dem: «Hvordan kan de si at Messias er Davids sønn?»
Og David selv sier i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd,
inntil jeg legger dine fiender som skammel for dine føtter.
David kaller ham altså Herre, hvordan kan han da være hans sønn?
Mens hele folket hørte på, sa han til sine disipler:
Vokt dere for de skriftlærde, som gjerne vil gå omkring i lange kapper og elsker hilsener på torgene, de fremste setene i synagogene og hedersplassene i gjestebudene.
De som sluker enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner, disse skal få desto strengere dom.