Kom i hu, Herre, hva som har hendt oss; sku og se vår skjensel!
Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
Vi er blitt farløse, uten far; våre mødre er som enker.
Vårt vann må vi drikke for penger, vår ved kommer mot betaling.
På nakken vår blir vi forfulgt; vi er utmattet og får ingen hvile.
Til Egypt ga vi hånden, til Assur, for å bli mettet med brød.
Våre fedre har syndet, de er ikke mer, og vi bærer deres misgjerninger.
Slaver hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
Med livet som innsats henter vi vårt brød, utsatt for ørkenens sverd.
Vår hud er svidd som en ovn av hungerens brennende hete.
Kvinner i Sion har de skjendet, jomfruer i Judas byer.
Fyrster ble hengt ved deres hånd; de gamles åsyn ble ikke hedret.
Unge menn bar kvernen, og gutter snublet under vedbøren.
De gamle sitter ikke lenger i porten, de unge ikke lenger med sin strengelek.
Vårt hjertes glede har opphørt, vår dans er vendt til sorg.
Kronen er falt av vårt hode; ve oss, for vi har syndet!
Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øyne blitt mørke.
For Sions fjell, som ligger øde; der streifer rever omkring.
Du, Herre, troner til evig tid; din trone består fra slekt til slekt.
Hvorfor glemmer du oss for evig, forlater oss for så lang en tid?
Vend oss til deg, Herre, så vi vender om; forny våre dager som i fordums tid!
For har du helt forkastet oss? Er du så overmåte vred på oss?