Hvor Herren i sin vrede har innhyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen ned til jorden, og han husket ikke sin fotskammel på sin vredes dag.
Herren har uten skånsel oppslukt alle Jakobs boliger. I sin vrede rev han ned datter Judas festninger og kastet dem til jorden; han vanhelliget riket og dets fyrster.
I brennende vrede hugget han av hvert horn i Israel; han trakk sin høyre hånd tilbake for fiendens åsyn; han brant i Jakob som en flammende ild som fortærte rundt omkring.
Han spente sin bue som en fiende, hans høyre hånd sto rede som en motstander; han drepte alt som var en lyst for øyet. I Sions datters telt utøste han sin vrede som ild.
Herren er blitt som en fiende; han har slukt Israel, slukt alle hennes palasser, ødelagt hans festninger og hopet opp klage og ve i Judas datter.
Han har revet ned sin hytte som en hage, han har ødelagt sitt forsamlingssted. Herren har latt høytid og sabbat bli glemt i Sion; i sin brennende vrede har han forkastet konge og prest.
Herren har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom; han har overgitt hennes palassers murer i fiendens hånd. De lot sin røst lyde i Herrens hus som på en høytidsdag.
Herren hadde i sinne å ødelegge muren til Sions datter; han strakte ut målesnoren og holdt ikke sin hånd tilbake fra å tilintetgjøre. Han lot voll og mur sørge; sammen vansmektet de.
Hennes porter har sunket i jorden; han har ødelagt og brutt hennes bommer. Hennes konge og hennes fyrster er blant folkene; det finnes ingen lov. Selv ikke hennes profeter finner noe syn fra Herren.
Sions datters eldste sitter tause på jorden; de har kastet støv på sine hoder og omgjordet seg med sekk. Jerusalems jomfruer har senket sine hoder til jorden.
Mine øyne er tæret bort av tårer, det gjærer i mitt indre; min lever er utøst på jorden over ødeleggelsen av mitt folks datter, når småbarn og spedbarn vansmekter på byens gater.
De sier til sine mødre: «Hvor er korn og vin?» idet de vansmekter som sårede på byens gater, mens deres liv øses ut i mødrenes fang.
Hva skal jeg vitne for deg, hva skal jeg ligne deg med, du datter Jerusalem? Hva skal jeg stille ved siden av deg for å trøste deg, du jomfru, Sions datter? For ditt sammenbrudd er stort som havet; hvem kan lege deg?
Dine profeter så syner for deg om tomhet og dårskap; de avdekket ikke din misgjerning for å vende din skjebne, men de så for deg tomme budskap og villedelser.
Alle som går forbi på veien, slår hendene sammen over deg. De plystrer og rister på hodet over Jerusalems datter: «Er dette byen man kalte fullkommen i skjønnhet, en fryd for hele jorden?»
Alle dine fiender sperret opp munnen mot deg; de plystret og skar tenner. De sa: «Vi har slukt henne! Sannelig, dette er dagen vi har ventet på; vi har funnet den, vi har sett den!»
Herren har gjort det han planla, han har fullbyrdet sitt ord som han påbød fra fordums dager. Han rev ned uten skånsel, han lot fienden glede seg over deg og løftet dine motstanderes horn.
Deres hjerte roper til Herren. Du Sions datters mur, la tårene strømme som en bekk dag og natt! Unn deg ingen hvile, la ikke din øyenstein få ro.
Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens ansikt! Løft dine hender til ham for dine småbarns liv, de som vansmekter av sult på alle gatehjørner!
Se, Herre, og se til: Hvem har du handlet slik med? Skal kvinner spise sin livsfrukt, de små barna de har pleiet? Skal prest og profet drepes i Herrens helligdom?
Ung og gammel ligger på jorden i gatene; mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet. Du drepte på din vredes dag, du slaktet og skånte ikke.
Som på en høytidsdag kalte du mine redsler fra alle kanter. På Herrens vredesdag var det ingen som slapp unna eller overlevde. Dem jeg bar på hendene og fostret opp, har min fiende gjort ende på.