Kjenner du tiden da steingeitene føder? Gir du akt på hindenes veer?
Teller du månedene de fullfører, og vet du tiden når de føder?
De bøyer seg, føder sine unger og kaster av seg sine veer.
Deres unger blir kraftige, de vokser til i det fri; de drar ut og vender ikke tilbake til dem.
Hvem slapp villeselet fri, og hvem løste steppeeselets bånd?
som jeg har gjort ødemarken til hans hus og saltlandet til hans bolig?
Det ler av byens larm; driverens rop hører det ikke.
Det ransaker fjellene som sitt beite, og søker etter alt som er grønt.
Vil villoksen være villig til å tjene deg, eller vil den overnatte ved din krybbe?
Kan du binde villoksen til furen med dens rep? Vil den harve dalene etter deg?
Stoler du på den fordi dens styrke er stor, og overlater du ditt strev til den?
Stoler du på at den bringer kornet ditt hjem og samler det på din treskeplass?
Strutsens vinge flakser lystig, men har den storkens vinger og fjær?
For hun overlater sine egg til jorden og lar dem varmes i støvet.
Hun glemmer at en fot kan knuse dem, og at markens ville dyr kan tråkke dem i stykker.
Den er hard mot sine unger, som om de ikke var dens egne; at dens strev er forgjeves, volder den ingen frykt.
For Gud lot den glemme visdom og ga den ikke del i forstand.
Når den svinger seg opp i det høye, ler den av hesten og dens rytter.
Gir du hesten styrke? Kler du dens hals med manke?
Får du den til å springe som gresshoppen? Dens stolte fnys vekker skrekk.
Den stamper i dalen og fryder seg i sin kraft; den drar ut for å møte våpen.
Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.
Over den klirrer koggeret, lynende spyd og lanse.
Med skjelving og uro sluker den jorden, og den står ikke stille når hornet lyder.
Hver gang hornet lyder, sier den: «Hui!» Og langt borte fra værer den striden, høvedsmennenes torden og hærskriket.
Er det ved din forstand at høken svinger seg opp og brer ut sine vinger mot sør?
Er det på ditt bud at ørnen stiger så høyt, og at den bygger sitt rede i høyden?
På klippen bor den og har sitt nattely, på klippens tann og fjellborg.
Derfra speider den etter føde; langt borte skuer dens øyne.
Dens unger suger i seg blod, og der de drepte ligger, der er den.