En pakt har jeg sluttet med mine øyne; hvordan skulle jeg da feste blikket på en jomfru?
For hva er lodden fra Gud ovenfra, og arven fra Den Allmektige fra det høye?
Er det ikke undergang for den urettferdige, og ulykke for dem som gjør urett?
Ser han ikke mine veier og teller alle mine skritt?
Dersom jeg har vandret med falskhet, og min fot har hastet til svik,
la ham veie meg på rettferds vektskål, så skal Gud kjenne min ulastelighet.
Hvis mitt skritt har bøyd av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øyne, og en flekk har klebet ved mine hender,
la meg så, og la en annen spise, og la mine skudd rykkes opp med rot.
Hvis mitt hjerte har latt seg lokke av en kvinne, og jeg har ligget på lur ved min nestes dør,
måtte min kone male korn for en annen, og la andre bøye seg over henne!
For det er en skjenselsdåd, en misgjerning som hører under dommerne.
For det er en ild som fortærer helt til avgrunnen, og som rykker opp all min grøde med roten.
Har jeg ringeaktet min slaves og min slavekvinnes rett når de hadde en sak mot meg,
hva skulle jeg da gjøre når Gud reiser seg? Når han gransker, hva skulle jeg svare ham?
Har ikke han som skapte meg i mors liv, også skapt ham? Har ikke én og den samme dannet oss i mors liv?
Har jeg nektet de fattige det de ønsket, og latt enkens øyne vansmekte?
Har jeg spist mitt brød alene, så den farløse ikke fikk spise av det?
Nei, fra min ungdom av vokste han opp hos meg som hos en far, og fra min mors liv av ledet jeg henne.
Om jeg så en som gikk til grunne uten klær, og den fattige manglet dekke,
om ikke hans lender velsignet meg, og han varmet seg med ull fra mine lam,
hvis jeg har løftet min hånd mot den farløse fordi jeg så min hjelp i porten,
da la min skulder falle fra skulderbladet, og min arm brytes av fra sitt ledd.
For ulykke fra Gud var en redsel for meg, og mot hans velde maktet jeg intet.
Har jeg satt mitt håp til gull og sagt til det fine gullet: «Du er min trygghet»?
Har jeg gledet meg over at min rikdom var stor, og over at min hånd hadde vunnet så mye?
Om jeg så lyset når det strålte, og månen som skred fram i herlighet,
og mitt hjerte ble dåret i lønndom, så min hånd kysset min munn.
Også det ville være en misgjerning som krever dom, for da hadde jeg fornektet Gud i det høye.
Har jeg gledet meg over min fiendes ulykke og jublet når det onde rammet ham?
Jeg lot ikke min gane synde ved å kreve hans liv med en forbannelse.
Har ikke mennene i mitt telt sagt: «Hvem ble ikke mett av hans kjøtt?»
Ingen fremmed overnattet ute; jeg åpnet mine dører for den veifarende.
Har jeg skjult mine overtredelser som Adam ved å gjemme min misgjerning i min barm,
fordi jeg fryktet den store hopen, og slektenes forakt skremte meg, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av døren?
Å, om jeg hadde noen som ville høre på meg! Se, her er mitt merke – la Den Allmektige svare meg! Og om jeg bare hadde det skriftet min motpart har skrevet!
Sannelig ville jeg bære det på min skulder, binde det på meg som en krone.
Tallet på mine skritt ville jeg fortelle ham, som en fyrste ville jeg nærme meg ham.
Dersom min jord skriker mot meg, og dens furer gråter sammen,
om jeg har spist dens kraft uten betaling og utslukket dens eieres liv,
i stedet for hvete skal det vokse torner, og i stedet for bygg ugress! Her ender Jobs ord.